Pamfylia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pamfylia, i antikkens geografi, var regionen i det sørlige Lilleasia, mellom Lykia og Kilikia, som strakte seg fra Middelhavet til fjellet Taurus. Det grenset i nord til Pisidia og var derfor et lite land, som hadde en kystlinje på rundt 120 km og med en bredde på rundt 50 km.

Der er liten tvil om at pamfyliene og pisidiene var det samme folket, selv om den første hadde mottatt kolonier fra Hellas og andre land, og av denne grunn, kombinert med større fruktbarhet i deres territorium, hadde blitt mer siviliserte enn deres naboer i det indre av landet. Men forskjellene mellom de to ser ut til å ha blitt etablert tidlig. Herodot nevner ikke pisidianerne, men nevner pamfyliene blant Lilleasias nasjoner, mens Eforus nevner begge. De tidlige pamfyliene, som lykianerne, hadde et eget alfabet, delvis gresk, delvis asiatisk, som har blitt bevart på mynter og marmor. Under den romerske administrasjonen ble begrepet Pamfylia utvidet til også å inkludere Pisidia og hele trakten opp til grensene til Frygia og Lykaonia, og i denne videre formen blir den brukt av Ptolemaios.

Pamfylia består nesten utelukkende av en slette som strekker seg fra bakkene ved Taurus til sjøen, men denne sletten, selv om den tilsynelatende utgjør en ubrudt enhet, består ikke bare av alluviale avsetninger, men dannet delvis av kalkstein.

Pamfylene ble først nevnt blant nasjonene som ble underlagt Mermnad-kongene i Lydia, og var senere underlagt perserne og de makedonske monarkene. Etter nederlaget til Antiokus III i 190 f.Kr. ble de inkludert blant provinsene som ble annektert av romerne til området til Eumenes av Pergamum. Men noe senere sluttet de seg til pisidianerne og kilikerne i pirataktivitet, og Side ble hovedsenteret og senteret for slavehandel for disse frittstående folkene. Pamfylia ble for en kort tid inkludert i områdene til Amyntas, konge av Galatia, men etter hans død ble de ført sammen i et distrikt i en romersk provins, og dets navn ble aldri igjen nevnt i historien.