Of Montreal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn det tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.

Of Montreal er et amerikansk band stiftet og basert i Athens, Georgia. Frontfigur, vokalist, gitarist og låtskriver Kevin Barnes dannet bandet etter et mislykket forhold med en kvinne fra Montreal. Det var blant den andre bølgen av band som oppsto som en del av Elephant Six-kollektivet, og som andre E6-band defineres Of Montreal vanligvis som indiepop, eventuelt som indierock. Bandet er influert av 1960-tallets popmusikk, samt av vaudeville og psykedelisk musikk. Of Montreals to siste album har vært elektronisk preget i mye større grad enn tidligere.

[rediger] Historie

[rediger] Begynnelse

Kevin Barnes var high school-student i Florida da han tidlig i 1996 signerte en kontrakt hos Bar/None Records. Han forteller at han hadde møtt en ferierende jente fra Montreal der, og at de lenge hadde et litterært kjærlighetsforhold. Da han dro til Montreal for å besøke henne, fungerte det derimot ikke. Barnes beskriver den mislykkede kjærligheten som en stor inspirasjonskilde til sin musikk, og det var grunnen til at han tok navnet Of Montreal.^[1] Til innspillingen av låtene sine trengte han dog hjelp fra andre musikere, og i en rimelig resultatløs jakt på bandmedlemmer, bodde han for kortere perioder i mange forskjellige amerikanske byer. Gjennom Bar/None fikk derimot Barnes bekjentskap med Julian Koster, medlem av band som The Music Tapes og Neutral Milk Hotel. På Kosters oppfordring besluttet Barnes å flytte til Athens i Georgia for å delta i byens blomstrende musikkmiljø, som var spesielt sentrert rundt det innovative Elephant Six-kollektivet.^[2]

[rediger] Cherry Peel og The Bird Who Ate the Rabbit's Flower

Frontfigur Kevin Barnes i Göteborg, Sverige i 2005

Of Montreal i Göteborg, Sverige i 2005. Fra venstre til høyre: Jamie Huggins, Kevin Barnes, Matt Dawson.

Kevin Barnes lyktes i å danne et band i Athens, og den daværende tremannsbesetninger bestående av Derek Almstead (trommer, vokal) og Bryan Poole (bass, vokal), i tillegg til Barnes (gitar, vokal), spilte inn debutalbumet Cherry Peel i januar og februar 1997. Albumet fikk veldig god mottakelse hos kritikerne etter lanseringen 15. juli 1997, og de fjorten kjærlighetslåtene ble gjentatte ganger hyllet som «uskyldige» og «ærlige»^[3][4][5], hvilket i stor grad samsvarer med Barnes' musikalske målsetning.^[6]

De samme bandmedlemmene spilte inn EP-en The Bird Who Ate The Rabbit's Flower i april og mai 1997, og den ble lansert av Kindercore Records samme år. Stilmessig hadde den flere likheter med Cherry Peel. Det siste av de fem sporene var en coverlåt av The Whos «Disguises». I januar 1999 relanserte Kindercore EP-en under navnet The Bird Who Continues to Eat the Rabbit's Flower. Den nye utgivelsen var remikset og digitalt behandlet, og den omfattet tre nye spor, blant annet en coverlåt av Yoko Onos «I Felt Like Smashing My Face in a Clear Glass Window» (som Barnes kalte «I Felt Like Smashing My Head Through a Clear Glass Window»).

Cherry Peel ble også relansert i 1999. Selv om sporlisten tilsvarte den opprinnelige, var flere av sangene nyinnspillinger gjort av en senere femmannsbesetning av bandet. De gjeldende låtene differerte fra originalene på mange måter; lydkvaliteten var betydelig forbedret, og flere av sangene fikk bakgrunnskoring og ny instrumentasjon.

[rediger] The Bedside Drama: A Petite Tragedy

The Bird Who Ate the Rabbit's Flowers etterfølgende album, The Bedside Drama: A Petite Tragedy, var i all hovedsak et soloprosjekt av Barnes, selv om både Julian Koster og Bryan Poole hadde ukrediterte bidrag. Kevin Barnes beskriver det som «et slags konseptalbum», der han behandler sin opplevelse i Montreal mer inngående.^[1] Historien som fortelles løper kronologisk over de 16 sporene; fra åpningslåten «One of a Very Few Kind», som forteller om protagonistens nye bekjentskap, til «The Couple's First Kiss», til «You Feel You Must Go, Don't Go!», til avslutningen «It's Easy to Sleep When You're Dead». Albumet var fullført allerede kort tid etter lanseringen av Cherry Peel, skjønt utgivelsen lot vente på seg til Kindercore Records lanserte albumet i 1998.

[rediger] The Gay Parade

Bandets neste album, The Gay Parade, ble lansert 16. februar 1999 på Bar/None Records. Det differerer fra tidligere album ved at låtene ikke tar utgangspunkt i elementer fra Barnes' eget liv. I stedet presenterer albumet et utvalg fiktive figurer, representert på omslagets forside, som inngår i forskjellige historier. På dette albumet introduseres også bruken av et bredt spektrum instrumenter, deriblant pianoet, som knapt hadde vært involvert tidligere. «Nickee Coco and the Invisible Tree» inneholder en avsluttende koring der tilnærmet alle Elephant Six-personer basert i Athens deltar.

The Gay Parade oversettes til norsk som «Den glade paraden», selv om mange feilaktig knytter ordet gay opp mot homofili. Plateselskapet omtaler albumet som «(...) et sted hvor man kan reise for å være i selskap med morsomme skapninger, eksentriske karakterer og bisarr arkitektur. Det er et merkelig land som folk kan rømme til for å være glade.»^[7] Kevin Barnes, under kallenavnet «Claude Robert», tar rollen som verten under lytterens «opphold» i paraden. Han ønsker lytteren velkommen i slutten av åpningssporet «Old Familiar Way». Omlag førti minutter senere tar han farvel på det avsluttende sporet «The Gay Parade Outro»:

«Hei, mitt navn er Claude Robert, og jeg vil takke deg for å ha tilbrakt tid med den glade paraden. Vi håper at du har funnet den fornøyelig, og at vi vil se deg igjen veldig snart, fordi vi har blitt ganske glad i deg, og vi er alle enige i at du er et veldig hyggelig selskap. Hvis du noen ganger føler at gledelige øyeblikk er for få i livet ditt, så kan du alltids komme og besøke oss, nå som du kan veien. Og en dag vil du kanskje ha muligheten til å forbli hos oss, for alltid i den glade paraden.»^[8]

[rediger] Coquelicot Asleep in the Poppies: A Variety of Whimsical Verse

Of Montreal fulgte opp med nok et konseptalbum. Coquelicot Asleep in the Poppies: A Variety of Whimsical Verse er stilmessig nokså nærliggende The Gay Parade. Likevel markerte utgivelsen et langt steg bort fra bandets tidligere nokså tilgjengelige form for musikk. Pitchforks anmelder skrev at albumet skiller seg ut ved «en grad av kompleksitet og detalj som Of Montreal aldri tidligere har oppnådd som band»^[9]. Det hittil ganske brede spektrumet av representerte instrumenter ble med denne utgivelsen ytterligere utvidet.

[rediger] Aldhils Arboretum

Kommer...

[rediger] Satanic Panic in the Attic

Kommer...

[rediger] The Sunlandic Twins

Kommer...

[rediger] Stil

[rediger] Innflytelser

Of Montreal blander ofte grunnleggende elementer fra pop (bl.a. fengende melodier og bakgrunnskoring) med sin noe eksperimentelle musikkart, hvilket er typisk for flere Elephant Six-band. Bandets stil synes bl.a. influert av tradisjonell indiepop og psykedelisk musikk, mens mange fremstiller den som en «gjenopplivelse av 60-tallets popmusikk». Barnes beskriver også sekstitallspopen som bandets «røtter», samtidig som han trekker frem 70-tallets krautrock og synthpopbevegelsen på 80-tallet.^[10] Angående band- og artistspesifikke musikalske innflytelser, så uttrykker Barnes seg ofte veldig forskjellig. Den brasilianske poptrioen Os Mutantes, aktiv på slutten av 60-tallet og utover 70-tallet, betegner han derimot som den viktigste ved flere anledninger.

Album som The Gay Parade og Coquelicot Asleep in the Poppies har også slående likheter med vaudeville og varieté.

[rediger] Trivia

• Samtlige Of Montreal-album er spilt inn i Barnes' hjemmestudio.^{[trenger referanse]}
• Barnes anskaffet seg en brukt gitar under sitt opphold i Minneapolis i ungdomsårene. Den var lenge hovedgitaren hans.^[2]

[rediger] Diskografi

[rediger] Album

• Cherry Peel (Bar/None, 1997)
• The Bedside Drama: A Petite Tragedy (Kindercore, 1998)
• The Gay Parade (Kindercore, 1999)
• Coquelicot Asleep in the Poppies: A Variety of Whimsical Verse (Kindercore, 2001)
• Aldhils Arboretum (Kindercore, 2002)
• Satanic Panic in the Attic (Polyvinyl, 2004)
• The Sunlandic Twins (Polyvinyl, 2005)
• Hissing Fauna: Are You the Destroyer? (Polyvinyl, 2006)

[rediger] Samleplater

• Horse & Elephant Eatery (No Elephants Allowed): The Singles and Songles Album (Bar/None, 2000)
• The Early Four Track Recordings (Kindercore, 2001)
• An Introduction to of Montreal (Earworm, 2001)
• If He is Protecting Our Nation, Then Who Will Protect Big Oil, Our Children? (Track & Field Organisation, 2003)
• The Gladiator Nightstick Collection (Devil in the Woods, 2004)

[rediger] EP-er

• The Bird Who Ate the Rabbit's Flower (Kindercore, 1997)
• The Bird Who Continues to Eat the Rabbit's Flower (Kindercore, 1999)
• Deflated Chime, Foals Slightly Flower Sibylline Responses (Polyvinyl, 2006)

[rediger] Singler

• "Nicki Lighthouse" (100 Guitar Mania, 1998)
• "Happy Happy Birthday To Me Singles Club: November" (Happy Happy Birthday To Me Records, 1999)
• "Archibald of the Balding Sparrows" (delt med Marshmallow Coast, Kindercore, 2000)
• "Kindercore Singles Club: September" (delt med Ladybug Transistor, Kindercore, 2001)
• "Split With the Late B.P. Helium" (delt med The Late B.P. Helium, Jonathan Whiskey, 2001)
• "Jennifer Louise" (Track & Field Organisation, 2003)
• "Microuniversity" (Park The Van Records, 2006)
• "Voltaic Crusher"/"Undrum to Muted Da" (Suicide Squeeze Records, 2006)

[rediger] Musikkvideoer

• "Disconnect the Dots"
• "So Begins Our Alabee"
• "Wraith Pinned to the Mist and Other Games"^[11]
• "Requiem For O.M.M.2"

[rediger] Referanser og fotnoter

[rediger] Eksterne lenker

• Of Montreals offisielle hjemmeside
• Of Montreal på Elephant6.com
• Of Montreal på E6 Townhall – et diskusjonsforum