Moderne hundeavl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| artikkelen inngår i «serien om tamhunden»  |
 Nyfødt hundevalp |
| Andre artikler om hunder |
|---|
| Generelle artikler |
| Artikler om brukshundtyper |
| Artikler om hundegrupper |
| Artikler om hunderaser |
| Artikler om hundesport |
| Artikler om hundeforeninger |
| Artikler om hundeskoler |
| Lister over hunderaser |
| Alfabetisk raseliste |
| Gruppevis raseliste |
Moderne hundeavl, også kalt hundeavl og hundeoppdrett, begynte i England på begynnelsen av 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som oppsto på den tiden. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.
[rediger] Hundehold før 1800
Før 1800 var hunder stort sett å betrakte som nyttedyr, selv om man helt tilbake til oldtidens Egypt kan finne eksempler på at hunder også var sosiale følgesvenner. Tesem, urmynden mange regner som stamfar for mynder og podencoer, er et godt eksempel på dette. Unntak var det nok også, eksempelvis blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd med å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok av fritid som det var.
Det var da også blant adel og rikfolk at de første raseklubbene oppsto, og da spesielt innen de kretser som jaktet for sportens skyld. Man kan således godt hevde at det var jakthundmiljøet som ga næring til dannelsen av nasjonale stambokregistre og det moderne hundeholdet slik vi kjenner det i dag. Fenomenet fikk for alvor fart på seg fram mot midten av 1800-åra, da det oppsto en rekke nye hunderaser i Europa. England var i så måte et foregangsland for resten av verden, men tendensen spredte seg raskt også til andre land.
[rediger] Rasestandarder og kennelklubber
Eksplosjonen av nye raser utover på 1800-tallet førte altså til dannelsen av en rekke raseklubber, og også etter hvert til nasjonale stambokregistre, mot slutten av århundret. The Kennel Club var i så måte verdens første stambokregister, da det ble dannet i Storbritannia i 1873. Finland og Sverige dannet sine kennelklubber i 1889, og Danmark og Norge fulgte etter i henholdsvis 1897 og 1898. Norden var altså tidlig ute. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre de mange rasestandardene som dukket opp i kjølvannet av de nye rasene som oppsto.
På 1920-tallet gjennoppsto Fédération Cynologique Internationale (FCI), etter en pause under første verdenskrig, og etter hvert ble både Danmark, Finland, Norge og Sverige medlemmer av denne organisasjonen. Med tiden fant også disse fire nordiske landene det hensiktsmessig å samarbeide på flere plan, og dannet Nordisk Kennelunion (NKU). Da Island dannet sin nasjonale kennelklubb i 1969 var det derfor naturlig at denne søkte medlemskap i både NKU og FCI.
Nå var ikke rasestandarder noe nytt i seg selv. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2.000 år gamle rasestandarder, som nøye beskriver de egenskaper de gamle hellenerne] la til grunn for sine avlsprisipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara kjenner man også til at nomadiske tuareger har hatt rasestandarder for sine azawakher i mer enn tusen år, om enn ikke skrevne. Kunnskapen om avl har i stedet gått i arv fra far til sønn. Tuaregens kunnskap om sine hunder har overlevd helt inn i våre dager, men om vestens interesse for rasen vil kunne bevare den er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var ikke videre opptatt av de eksteriørmessige aspektene, men konsentrerte seg i større grad om de praktiske arveegenskapene. Nå skal det sies av tuaregene riktignok kalte de skjønneste eksemplarene av sine hunder for oscas og idii-idii, men man vet ikke om også kunnskapen om slike dyr har vært nedarvet over like lang tid. Det skjedde altså en holdningsendring av stor betydning for alle hunderaser på 1800-tallet, også for de gamle og etablerte rasene.
[rediger] Moderne ekstremiteter
Raser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops, puddel og pekingeser m.fl. er produkter av holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder – kall det gjerne designerhunder. Det ble avlet på bestemte eksteriørmessige detaljer for å framelske ekstremitetene. Resultatet har blitt hunderaser som nærmest framstår som langhårede hippier, formklipte prydbusker, levende misfostre og vanskapninger.
Noen raser klarer ikke lenger føde sitt eget avkom, men må nedkomme via keisersnitt. Noen har store problemer med å puste og spise normalt, tåler verken varme eller kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt, rygger som er så lange at de får prolaps om de snur seg fort, bein som er så korte at de intime kroppsdelene til stadighet setter seg fast i kvist og kvast, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for konstante eksemer, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke er plass for alle de 42 tennene hunder skal ha.
Om man ser på gamle bilder av disse rasene, finner man fort ut at de ikke så slik ut fra begynnelsen av. Verken pekingeser eller boxer hadde så kort snuteparti som de har i dag, afghaneren hadde langt mindre hårpryd, de intime delene på basset hannen og ørene på cocker spaniel subbet ikke bakken, schäferhunden hadde sunnere vinkler i bakbeina og shar pei hadde ikke så mange hudfolder at den måtte gå rundt som en levende eksemfabrikk m.v. Vi kan altså slå fast at rasestandardene de nasjonale kennelklubbene er satt til å passe på i mange tilfeller ikke fungerer etter hensikten.
Til nå har disse klubbene valgt å «justere» standardene i takt med utviklingen (og moten), men i flere tilfeller grenser nå utviklingen av enkelte rasers ekstremiteter til dyreplageri. Dette har blant annet Sveriges veterinærforening tatt konsekvensen av, og de har nylig kommet med sterk kritikk av både oppdrettere og Svenska Kennelklubben fordi de ikke adresserer problemene og gjør noe med utviklingen. Kritikken fra veterinærforeningen kom klart til uttrykk under en tv-sending svensk ZTV hadde i oktober 2006.
