Massakren ved Wounded Knee
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Massakren ved Wounded Knee, også kalt «Slaget ved Wounded Knee», var det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte Lakotanasjonen (Sioux, Dakota) og USA. Det skjedde ved Wounded Knee i Dakota-territoriet den 29. desember 1890. Den amerikanske hæren brukte hotchkiss maskinkanoner som skjøt kraftige granater femti ganger i minuttet, mens lakotakrigerne knapt hadde våpen. Da kanonaden stilnet, lå 153 av 350 indianere døde igjen i snøen.
Alt den 15. desember var høvdingen for Lakotanasjonen, Sitting Bull, blitt drept av føderale offiserer. Halvbroren hans, Big Foot, ble valgt til ny leder. På vei for å hjelpe med-høvding Red Cloud med å få til fred med de hvite amerikanerne, ble Big Foot avskåret av major Samuel Whitside fra det 7. kavaleriet (som tidligere hadde blitt ledet av den berømte eller beryktede Oberstløytnant George Armstrong Custer, som falt i slaget ved Little Bighorn i 1876).
Whitside overførte Big Foot til en armé-ambulanse på grunn av alvorlig lungebetennelse, og eskorterte de innfødte amerikanerne («indianerne») til en foreløpig leir ved Wounded Knee Creek. Hæren ga lakotaene noen telt og litt mat, og talte dem. Det var 120 menn og 230 kvinner og barn. Neste morgen så laktoaene at flere kavalerisoldater med hotchkisskanoner hadde kommet i løpet av natten. Kanonene ble satt opp på en lav ås rett over leiren. John W. Forsyth hadde nå tatt kommandoen over soldatene. Han informerte om at lakotaene skulle tas til en militærleir i Omaha i Nebraska.
Hæravdelingen fikk ordre om å avvæpne lakotaene, som nå ble sett på som fanger. De innfødte amerikanerne hadde valgt å overgi seg uten motstand kvelden før. Soldatene gjorde ikke forsøk på å avvæpne dem da. Men om morgenen ble lakotaene kalt inn til møte i leiren, fikk noen soldatrasjoner og beskjed om å levere inn alle skytevåpen. Da soldatene ikke var fornøyd med mengden våpen de fikk i den frivillige overleveringen, begynte de å gjennomsøke teltene, og fjernet alt som kunne brukes som våpen, blant annet ekstra teltstenger og småøkser til vedhogging. Så begynte soldatene å undersøke krigerne personlig. I denne prosessen ble lakotaene mer og mer irriterte og uregjerlige, i følge hæren sine egne rapporter.
Den siste krigeren soldatene prøvde å avvæpne var Black Coyote. Noen skildringer hevder han var døv eller hemmet på annet vis, men samme hvordan det er med det, så var avvæpningen ikke vellykket, og et våpen ble avfyrt. Andre soldater oppe på åsen begynte da å avfyre hotchkisskanonene. Det ble kaos, soldatene nede i leiren ble fanget i kryssilden, og lakotakrigerne løp for å finne igjen de avleverte våpnene sine.
Da skytingen stanset, lå 153 lakotaer døde, og 25 amerikanske soldater. Big Foot var blant de døde. Det er trolig at flertallet av de døde soldatene ble drept i såkalt «friendly fire», altså av sine egne, men det ble ikke gjort noen undersøkelse av dette etterpå. Sårede soldater og innfødte amerikanere ble fraktet i vogner til Pine Ridge. Om lag 50 lakotaer kom dit, men ble holdt utendørs i kulden i påvente av husly. Ca. 150 lakotaer kan en ikke gjøre greie for. De fleste kildene tror at de flyktet, og et ukjent antall av dem døde av sår og kulde.
De døde lakotaene som lå igjen i den opprinnelige leiren ble lagt i en fellesgrav. Den amerikanske hæren erklærte at Forsyth ikke hadde gjort noen feil. Reaksjonene i den amerikanske offentligheten var generelt sett positive. 20 soldater fikk Kongressens æresmedalje. Redaktør L. Frank Baum, senere berømt forfatter av «Trollmannen fra Oz», skrev i Aberdeen Saturday Pioneer den 3. januar 1891:
«Avisen min har før erklært at vår eneste trygghet er avhengig av den totale utryddelsen av indianerne. Vi har gjort dem ille i hundrevis av år, så vi må for å verne sivilisasjonen vår, følge opp med en dårlig ting til, og utrydde disse utemmede og utemmelige vesenene fra jordens overflate. I dette ligger sikkerheten for nybyggerne våre, og for soldatene som er under inkompetent kommando. Hvis ikke vi gjør dette, kan vi vente at kommende år blir like fulle av trøbbel med rødhudene som årene før.»
Sist på 1900-tallet var tonen blitt mer kritisk. Mange mener hendelsen er en av de verste massakrene i USAs historie. Hendelsen er blitt minnet i en folkesang av Buffy Sainte-Marie, og i en bok av historikeren Dee Brown kalt Bury My Heart At Wounded Knee. Både Sainte-Marie og Brown er for øvrig av innfødt amerikansk opphav.
Historisk sett er massakren ved Wounded Knee regnet som sluttpunktet på «indianerkrigene», serien av konflikter mellom kolonitropper og US-amerikanske soldater på den ene siden og urfolket på den andre, siden 1600-tallet, konflikter som endte med total US-amerikansk dominans i det såkalte grenselandet («The Frontier»).
Mer enn 80 år etter massakren, fra 27. februar 1973, var Wounded Knee også åsted for en konflikt som varte i 71 dager mellom føderale myndigheter og medlemmer av American Indian Movement.
