Marshallplanen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marshallplanen var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble satt i gang etter den annen verdenskrig. USA ble regnet som nasjonen som kom best ut fra krigen. De satte øyeblikkelig i gang nødhjelpsprogrammer for å forhindre et totalt sammenbrudd i den europeiske verdensdelen, men det var først vinteren 1946–47 at USA forstod alvoret med den europeiske økonomien. Daværende viseutenriksminister, George Marshall, hadde vært på en seks uker lang tur rundt i Europa, og han ble overbevist at det krigsherjede kontinentet ikke kunne overleve uten hjelp fra USA, og ga ordre om et massivt amerikansk hjelpeprogram.
Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Alle de vestlige landene takket ja, mens Sovjetunionen ikke ville legge sin økonomi i felles internasjonal kontroll, samtidig som at de forbød alle andre østeuropeiske land å delta.
I løpet av de fire neste årene – fra 1948 til 1952 – utbetalte USA omtrent 13 milliarder dollar, hvor Frankrike og Storbritannia fikk til sammen fem milliarder. Det var OEEC, «Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa», som bestemte hvor mye hvert enkelt land skulle få. Utbetalingen skjedde i form av lån og gaver. Disse gavene var hovedsakelig ren kapital, men også mye industriutstyr som kunne fremskynde den økonomiske veksten. USA selv tjente også godt på dette, da de europeiske landene etter hvert ble betalingsdyktige og kunne kjøpe mer utstyr fra USA.
Norge mottok i denne fireårsperioden om lag tre milliarder kroner – av disse var 10% lån, og resten gaver. Dette høres veldig lite ut, men omregnet til dagens pengeverdi, tilsvarer pengehjelpen omtrent det tidobbelte, hvor bare tre milliarder var lån.
USA dro nytte av Marshallplanen; nødhjelpen var et maktmiddel hvor de kunne prøvde å demme opp for kommunismen og skape et felles Europa som var sterkt nok til å stå imot eventuelle angrep. Dette ville igjen begunstige USA da de over tid ville, når Vest-Europa var økonomisk på fote, få en stor og sterk alliert som da i stor grad var integrert i amerikansk økonomi blant annet gjennom OEEC.
