Lappekodisillen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lappekodisillen (egentlig «Første Codicil og Tillæg Til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betræffende»), eller «Samenes Magna Charta» som avtalen også har blit kalt, er navnet på et tillegg til grensetraktaten av 21. september/2. oktober 1751 mellom Sverige (som den gang inkluderte Finland) og Norge, som på den tiden var synonymt med Danmark-Norge.

Lappekodisillen ble til som følge av de behov grensetrekningen mellom Norge og Sverige i 1751 reiste for å avklare rettssituasjonen for samene som bodde i området. Den handler om retten samene hadde til å drive med reindrift på kryss av de nye grensene. Foranledningen var situasjonen som oppsto etter at Sverige tapte Store nordiske krigen. Samene i det som nå Nordkalotten er et urfolk med en historie som går langt bak den tid da de nåværende stater ble dannet og fikk sine nåværende grenser.

Det samiske området ble i løpet av 1700-tallet stykket opp mellom de nordiske stater og Russland. Området fra Börgefjell og nordover var inntil 1751 delvis grenseløst land som ikke var fullt ut underkastet noen stats jurisdiksjon. I 1751 utvidet Norge (som den gang var en del av Danmark) og Sverige (som Finland den gang tilhørte) sine statsgrenser til områder som hadde vært utenfor noen av disse lands fulle territoriale jurisdiksjon, og de etablerte dermed suverenitet over områdene, samtidig som grensene mellom Norge og Sverige ble fastlagt der. Særlig gjaldt dette det som nå betegnes som indre Finnmark, med tilgrensende områder.

[rediger] Eksterne lenker

• Lappekodisillen (Lovdata)
• Fra sikring av samenes rettigheter til samisk ulykke - Lappekodisillen 1751-1859 (Pedersen/UiT)

Denne artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.