Jonas Fjeld (bokserie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Se også Jonas Fjeld (musiker)

«Jonas Fjeld»-serien er en norsk spenningsserie skrevet av Øvre Richter Frich fra 1911 og utover. Forfatterdebuten hans kom i 1911 med spenningsromanen De knyttede næver, den første boka i serien Fjeld-serien. Boka ble utgitt på Helge Eriksens forlag etter at Olaf Norlis Forlag først hadde refusert boken. Romanen ble en fantastisk suksess. Den fikk glimrende kritikker i Aftenposten og solgte i store opplag, noe resten av serien også gjorde. Fjeld-serien er gitt ut på nytt flere ganger, selv om den åpenbare rasismen som uttrykkes i bøkene virker sjokkerende for lesere som er ukjent med mellomkrigstidens populærlitteratur. Litteraturforskeren Willy Dahl omtalte i 1975 Øvre Richter Frich som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag». Frichs biograf Christopher Hals Gylseth påpeker på sin side at Frich ikke var noen ekstremist, det som bør mane til ettertanke er heller at de holdningene han uttrykker var alminnelige i datidens Norge og Europa.

Hovedpersonen, Jonas Fjeld, er så arisk man kan komme – høy som en kjempe, sterk som en okse, blondt hår, lys hud og blå øyne. Han er lynskarp, alltid iskald, og utdannet lege og kirurg. Likevel er han et naturtalent med diverse våpen, sprengstoff, maskiner, fly – i det hele tatt et naturtalent for «alt», og en drapsmaskin når villdyret våkner.

Fiendene hans er nesten alltid utlendinger, gjerne arabere eller aller helst anarkistiske, fanatiske russere – eller andre medlemmer av den slaviske rase. Frich var likevel verken nazist eller fascist, selv om han visst var rasist. Han var et barn av samtidens syn på andre land og kulturer. Når det gjelder hans politiske ideologi, hater han bolsjevik-kommunismen, forakter nazismen og fascismen, og rynker på nesen av kapitalismen. Han er en nasjonalist, og hyller de beste sider ved det norske monarki-demokrati som eksisterte i hans tid.

[rediger] Bøkene i Jonas Fjeld-serien

Fra 1911 til 1935 ble det gitt ut 21 bøker i Jonas Fjeldserien. I Helge Erichsens Forlags utgivelser er disse nummerert fra 1-21. Imidlertid er nummereringen ikke kronologisk korrekt, hverken i forhold til utgivelsesår eller handling. Dette kan virke forvirrende, for eksempel når personer som dør i en bok dukker opp igjen i en bok med høyere nummer. I listen nedenfor er romanene nevnt i den rekkefølgen de kom ut, og nummereringen fra Helge Eriksens Forlag står i kolonnen til høyre (serie).

Nummer	Tittel	Undertittel	Utgitt år	Serie	Handlingen foregår i
1.	De knyttede næver	En storforbryders roman	1911	1	Norge
2.	Kondoren	En landflygtigs roman	1912	2	Argentina
3.	Guldaaren	En eventyrers roman	1912	3	Nord-Amerika
4.	De sorte gribbe	En forbryderroman i luften	1913	4	Norge
5.	Den gyldne pest	En moderne alkemistroman	1913	5	Norge
6.	I sølvlandets natt	En roman om røvere i røvernes land	1913	8	Mexico
7.	Flyvefisken	Roman fra verdenskrigen 1921	1914	6	Norge
8.	Den røde taake	En moderne sjørøverroman	1914	9
9.	Havets øine		1915	7	Norge / England / Paris
10.	Donna Francesca		1916	10	Argentina
11.	Hammerslaget		1917	21	London / Paris
12.	Lille Jonas Fjeld	Gutteroman	1918	17	Norge / Danmark
13.	Lucifers øie	En roman om lys	1920	12	London
14.	Jorden som dræper		1921	11	England
15.	Pans Fløite	En roman om forgiftet lyd	1922	14	Paris
16.	De udødelige dverge		1924	16	Peru
17.	Jaques Delmas forbandelse		1926	13	Monaco
18.	Slangeblomsten fra Magdela	Jonas Fjeld-roman	1927	15	Colombia
19.	Storfjellets herre		1932	18	Peru / Colombia
20.	Nordlysets datter	Jonas Fjeld-roman	1934	19	Sibir
21.	Menneskejegerne	Kriminalroman	1935	20	Åland / London

[rediger] Referat fra noen av romanene

Advarsel: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Den første boken, De Knyttede Næver, ble skrevet i 1911. Fjelds venn, finnen Ilmari Erko, er en dverg som hater spesielt russere. Han er en genial oppfinner som i starten av serien har funnet opp et metall som er lettere enn aluminium og sterkere enn stål, og også et sprengstoff som sprenger uten lyd eller lysglimt, men river molekyler fra hverandre. Fjeld greier å overtale ham til å bruke sine talenter på kriminalitet, og sammen raner de en bank for rundt en halv million kroner.

Senere må Fjeld flykte fra sin familie, da han tror politiet er nær ved å ta ham for ranet. Han drar til Sør-Amerika, der han får tilnavnet «Kondoren». Etter det blir han landsflyktning under dekknavnet Johnny Stone. Han finner en kjempe-gullåre og blir svært rik på den. Han finner så ut at politiet ikke var ute etter ham likevel, og reiser hjem til sin kone og sønn. Anonymt inngår han en avtale med banken han ranet om at pengene han stjal skal returneres, mot at banken glemmer affæren. Dette går de med på.

Videre slår han seg sammen med den tidligere Scotland Yard-detektiven Ralph Burns, og sammen jakter de på hovedmedlemmene i anarkist-bevegelsene i Europa. Disse har lenge terrorisert verden med sine svarte fly, derav kalt «De Sorte Gribber». Våre helter får fatt i dem ved bruk av Erkos nye elektriske fly (som foruten propell har flaksende vinger). Når jakten er over, lar Fjeld og Erko all æren gå til Burns, som sitter igjen med en arm og et bein mindre (sprengt av anarkistene under jakten).

Flyvefisken, som er den femte boken i serien, skildrer en alternativ første verdenskrig. Erko har konstruert en ubåt som kan hoppe opp av vannet, brette ut vinger og propeller, og fly. En skjeløyd, brunhudet, svarthåret, ondskapsfull russisk anarkist (en typisk Jonas Fjeld-skurk med andre ord) ved navn Azew, oppsøker Erko. Azew forteller at forholdene i Europa gjør at alt ligger til rette for et diktatorisk kupp i flere land, kanskje til og med herredømme over verdensdelen. Derfor er alle stormaktene interessert i Flyvefisken, som visstnok kan endre krigens gang. Og krigen må komme, mener Azew. På vegne av den russike regjering tilbyr han Erko to millioner rubler for maskinen. Da Erko takker nei, blir Azew rasende. Han sier at da skal ingen få flyvefisken, og fører de to ledningene han har i hånden, sammen, slik at bomben han har plassert ved Flyvefisken skal sprenge ubåten.

Etter at Azew blir jagd vekk, braker det løs. Russland, England og Tyskland sender alle sine flåter mot Kristiansand, der Flyvefisken ligger i havn. Men nordmennene har ikke tenkt til å gi seg med det første. Den russiske flåte når fram først, men den norske general Vogt og hans kanoner holder stand. Endelig kommer Flyvefisken til unnsetning. Med Erkos kanonskytende sprengstoff er den nøkkelen til den norske seier, da de greier å holde stand mot russerne. De norske artilleristillinger bli nærmest skutt i stykker, det norske flagg henger fillete i laser på stangen, men fortsatt står general Vogt stolt og sterk på vollen, til inspirasjon for sine soldater. Russerne drives ut, og blir utenfor fjorden drevet på vill flukt tilbake til Russland.

Her følger et utdrag fra Flyvefisken som beskriver hvilket syn Frich hadde på den ariske og den russiske "rase". Utdraget beskriver Jonas Fjeld og den russiske spionen og skurken Azew, sett fra Azews perspektiv:

"Russeren huket seg ned. Det var som om den underlige latter der inne fra mørket slo ham over ende. Hans ansikt ble hvitt og de store pupiller i hans øyne utvidet seg. Erko trakk seg tilbake og holdt den lille browning rett frem for seg. For nu hadde Azew kastet masken. Han var ikke mere spionen og den slepne kulturs mann. Russeren var skrapet av ham, og tartaren stod naken foran dem. Det arbeidet et raseri i ham som var forferdelig, mens hans øyne flakket vilt omkring og ryggen krummet seg av frykt for atter å høre denne latter som hadde pisket ham i et av hans livs fornedrede øyeblikk. Ja - der stod han, drapsmannen, den uforfalskede trell av blodets lyster, kosakksjelen med det røde begjær dryppende fra øyekrokene. De blodige og forrevne hender famlet etter et våpen, men han fant intet og stønnende av raseri hevet han sine knyttede never mot den skjulte fiende.

[...]

Det var en ynk å se ham. Han krympet seg som om han led av en sterk fysisk smerte. Han var en av de menn som ikke tåler å se en seierherre i øynene. Ja - slik var han denne slettens sønn hvis klokskap og koldblodighet sikret ham mot så mange nederlag, at en plutselig motgang slo hans sinnsro ned. Da blev han som den glefsende ulv som i fortvilelsens feighet biter etter rytterens pisk mens dødsfråden skummer om den kjever.

Men med ett reiste han seg. Det var som om han var rammet av et elektrisk støt. Hans øyne hang ved en skikkelse som langsomt gled ut av mørket. Det var en høy, bredskuldret mann med rolige, litt kluntete bevegelser. Og nu da det elektriske lys skinte ham like i ansiktet, så slaveren sin stammes og sin rases fiende like i øynene. For der gikk germaneren, den blonde, blåøyde descendent av kimbrer og teutoner, krigeren og drømmeren i en person.

Den kommende var i sannhet et syn verd. Det litt kantede hode med den utpregede dolikokefale form, den kraftige, senete hals, de svakt hellende skuldrer og den frie holdning, dannet et hele som stemplet ham som en mann av Vårherres nåde, en hersker i godt og en hersker i ondt. Ansiktet var ikke vakkert, men det var en imponerende lys kraft over det."