Jiang Qing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jiāng Qīng, født Lǐ Shúméng, tidligere kjent under kunstnernavnet Lan Ping og navnene Lǐ Jìn og Lǐ Yúnhè (født 1914 i Xhucheng i Shandong i Kina, død 14. mai 1991), var Mao Zedongs fjerde hustru. Som politisk leder i Folkerepublikken Kina gjorde hun seg mest bemerket som del av den såkalte «Firerbanden».

Hun sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1933 og arbeidet som skuespillerinne i Shanghai fra 1933 til 1937. I 1939 introduserte Kang Sheng henne for Mao Zedong i Yan'an, og hun og Mao ble senere gift. Etter 1949 arbeidet hun i Kulturministeriet.

Hun ble medlem av Politbyrået i KKP i 1969. Hun ble nestleder for Kulturrevolusjonen i 1966, og dannet den gruppen rundt seg som senere skulle gis økenavnet Firerbanden, sammen med Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen. Fra da av var hun en av de mektigste skikkelser i Kina under Maos siste leveår.

Jiang ansporet radikale ungdommer som ble organisert som rødegardister og satt inn mot andre ledende politiske skikkelser. Blant ofrene for rødegardistenes oppmerksomhet var president Liu Shaoqi og visestatsminister Deng Xiaoping.

Rødegardistene hadde ytterfløyer til høyre og venstre for Jiāng Qīng og Mao, og ikke alle av dem var vennlig innstilt mot Jiāng Qīng.

Jiang fremmet også revolusjonære operaproduksjoner og balletter.

Jiang samarbeidet en stund med Kinas nestkommanderende Lin Biao, men etter Lins død i et flystyrt i 1971 vendte hun seg mot ham i anti-Lin, anti-Konfucius-kampanjen.

Etter Maos død i 1976 ble hun arrestert. Ved rettssaken mot Firerbanden i 1981 var hun den eneste av de fire som brydde seg om å ta til motmæle mot påtalemyndigheten. Hun ble dømt til døden, men dommen ble snart omgjort til livsvarig fengsel. Hun ble løslatt av helbredsgrunner i 1991, og døde ti dager etter. Senere skulle regjeringen hevde at hun hadde begått selvmord.