Hjernedød
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hjernedød er en betegnelse som brukes for å beskrive den situasjon hvor alle hjernens funksjoner er irreversibelt opphørt på grunn av sykdom. Begrepet skiller seg etymologisk fra tilstanden biologisk død, hvor man ved førstnevnte tilstand utelukkende beskriver opphør av hjernens funksjoner, mens man ved biologisk død mener nedbrytning av organismen som helhet.
Skismaet mellom hjernedød og biologisk død muliggjøres ved at pasienter dør under pågående medisinsk behandling, hvor åndedrett opprettholdes mekanisk i respirator og annen kunstig behandling gis for opprettholde funksjonen til kroppens øvrige indre organer. Hjernedød innebærer opphør av individet som enhet, og er derfor i etisk og juridisk forstand ensbetydende med ordet død.
Ved klinisk undersøkelse av personer som er hjernedøde, vil alle hjernereflekser være ugjendrivelig opphørt. Som supplement til klinisk dødsdiagnostikk anvendes forskjellige metoder for å bekrefte den kliniske dødsdiagnose, ved EEG-undersøkelse kan man stadfeste at ikke er elektrisk aktivitet i hjernen, ved røntgenundersøkelser med kontrast (angiografi), vil det ikke være blodsirkulasjon til hjernen.
Ved organdonasjon fra en avdød person, krever den norske transplantasjonsloven[1] og forskrifter både klinisk hjernedødundersøkelse for å dokumentere opphørte hjernefunksjoner, samt cerebral angiografi for å dokumentere opphørt blodtilførsel til hjernen, før eventuell organdonasjon kan komme på tale. Erklæringen om dødens inntreffelse skal undertegnes av to leger som ikke forestår selve transplantasjonen, og skal protokollføres.
