Heptarkiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Heptarkiet (fra gresk επτα «syv» + αρχη «hersker») er et begrep som brukes av historikere som fellesnavn på perioden i Englands historie etter at angelsakserne hadde tatt kontroll og fram til vikingenes maktovertagelse begynte. Normalt regnes perioden for å vare fra ca. 500 til ca. 850.

Ordet refererer til de syv kongedømmer man tradisjonelt har telt med blant de angelsaksiske riker som tidlig i 10. århundre ble nasjonen England. Disse er Northumbria, Mercia, East Anglia, Essex, Kent, Sussex og Wessex. Disse rikene var til tider samlet under en bretwalda, en konge som fungerte som overherre over alle rikene. Bretwaldaens reelle makt utenfor sitt eget kongedømme var dog svært begrenset, og det var ikke en tittel som ble formelt tildelt eller gikk i arv, men mer en anerkjennelse av at en konge var dominerende, særlig i militær forstand.

Bruken av ordet kan dateres tilbake til det 12. århundre, da det ble brukt av den engelske historikeren Henry av Huntingdon. Det har vært i allmenn bruk siden 16. århundre.

[rediger] Nyere forskning

Selv om begrepet fortsatt er i en viss bruk, har nyere forskning vist at det omfatter en sannhet med modifikasjoner. Dels har man forstått at noen av rikene hadde en betydelig lavere status enn de andre; dette gjelder spesiel Essex og Sussex.

Samtidig har man også sett at det var kongedømmer utenom de syv som spilte en betydelig rolle, slik som Lindsey, Hwicce, Magonsaete, Wihtware, Middle Anglia, Haestingas og Gewissae (forløper for Wessex).

I dag brukes begrepet først og fremst som et bekvemmelighetsord for å sette navn på en periode i engelsk historie, uten at man legger noen vekt på om det rommer syv eller flere kongedømmer.