Høyresiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.

Når man snakker om politikk er Høyresiden en betegnelse av hvilken politisk retning en person eller et politisk parti tradisjonelt sett tilhører. Foruten Høyresiden snakkar vi, i tradisjonell politikk, også om sentrum og venstresiden.

Den første kjente inndelingen i en politisk høyre- og venstreside finner man i det første franske parlamentet (etter den franske revolusjonen). Der vart de mest radikale (de som for eksempel ville innføre allmenn stemmerett for menn) plasserte til venstre for talerstolen og de mer "konservative" (de som ønsket å bremse den revolusjonære utviklingen) plasserte til høyre for talerstolen. Dette har til dels vært malen for videre bruken av inndeling i politisk høyre og venstre. Etter at inndelingen i høyre og venstre ble malen i europeisk politikk, dukket også det mer uklare uttrykket Sentrum opp.

[rediger] Hvem er Høyresiden

Høyre og Fremskrittspartiet er de største partiene på den norske høyresiden.

Partiene som i europeisk tradisjon ble kategoriserte på Høyresiden er partier som historisk har vært motstandardar av 'grasrotbevegelser' som f.eks. bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen. Høyresiden har historisk vært dominert av velstående og/eller veletablerte mennesker. Innenfor Høyresiden finn en flere retninger; konservativisme, økonomisk liberalisme, sosialliberalisme, osv... Alle på høyresiden vedkjenner seg en form for kapitalisme. Når en ser på at to partiene som er so ulike hverandre som Høyre og FrP begge blir definerte som høyreside-parti ser man at en definisjon av politiske retninger er vanskelig.

[rediger] Symbolikk på Høyresiden

• I politikken er blåfargen mye brukt som symbol på Høyresiden. For eksempel er logoen til det norske partiet Høyre et blått flagrende flagg.
• En annen farge som også har vorte brukt er hvit (frå det franske kongebanneret). F.eks. ble Otto von Bismarck kalt en «hvit revolusjonær» og den borgerlige/monarkistiske siden i borgerkrigene i Russland og Finland ble kalt «de hvite».