Gammaglimt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gammaglimt er kraftige energiutbrudd i universet, hovedsakelig i form av gamma- og røntgenstråling. Gammaglimt ble først oppdaget ved tilfeldighet på 1960-tallet ved hjelp av Vela-satellittene. Utbruddenes varighet varierer fra en brøkdel av et sekund til noen få minutter. Vanligvis kan man påvise en svakere etterglød i blant annet synlig lys. Denne ettergløden har en varighet på noen dager og opptil en uke.

Den første identifikasjonen av et gammaglimt ble gjort i 1997, da man lokaliserte den optiske (synlig lys) ettergløden av GRB 970228. Det ble da klart at gammaglimt har sin opprinnelse i fjerne galakser. I dag tyder observasjoner på at gammaglimt opptrer når en type meget massive stjerner har brukt opp brennstoffet i sine kjerner og den dermed kollapser på grunn av tyngdekreftene og danner ett sort hull. Denne teorien støttes blant annet ved observasjoner der man har påvist at noen gammaglimt er forbundet med supernova-eksplosjoner (som også skyldes kollaps av stjernens kjerne).

En annen mulighet å få et gammaglimt på er når to kompakte stjerner (for eksempel en nøytronstjerne og et sort hull) roterer rundt hverandre og tilslutt kolliderer og produserer gammastråling.

Dersom glimtene stråler like mye i alle retninger betyr det at et gammaglimt, så lenge det varer, sender ut mer energi enn alle stjerner i universet til sammen. Det er derimot mer sannsynlig at gammaglimt stråler kun i meget bestemte retninger, nemlig i motsatt rettede bunter langs polaksene av den ødelagte stjernen, og at vi kun observerer de gammaglimt som tilfeldigvis er rettet mot jorden.