Fylkesmann
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fylkesmann (før 1919 amtmann, og tidligere også sysselmann) er statens representant i et fylke og har til rådighet en forvaltningsenhet, betegnet «fylkesmannsembetet». Fordi Oslo fylke og Akershus fylke har felles fylkesmann, er det derfor bare 18 fylkesmenn og for Oslo og Akershus' vedkommende er også betegnelsen Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Innhold |
[rediger] Fylkene
Fylkenes territorier har relativt gamle grenser, og fylkesmannsembetene (eller kort betegnet fylkene) som forvaltningsorganer har også gamle røtter – helt fra middelalderen. Det finnes imidlertid også andre regionale statsforvaltningsorganer, nemlig de enheter som ligger under visse store statsetater, f.eks. vegkontorene i fylkene som ledd i Statens vegvesen, fylkesskattekontorer under Skattedirektoratet, fylkeslegene, fylkesarbeidskontorene o.a.
Fylkene har fremdeles – ikke minst av historiske årsaker – svært ulike arealer og også ulike folketall. Finnmark har størst areal og det minste folketallet, mens Østfold, Akershus og Vestfold er relativt små fylker, men har høye folketall.
Den ulikheten medfører selvsagt ulikhet i fylkesforvaltningen, både når det gjelder antall ansatte og når det gjelder økonomiske ressurser. Størst i antall ansatte er Oslo og Akershus, og minst er Vest-Agder.
[rediger] Historie
Fylkesmannen strekker sine røtter tilbake til middelalderens sysselmenn og enevoldstidens amtmenn.
Fylkesmennene og deres embetskontorer har altså lange historiske røtter, men de er også i dag inne i en betydningsfull moderniserings- og omstillingsprosess.
Den norske stats fremste regionale statsforvaltning bygger på ialt 19 regioner med betegnelsen fylker. Et fylke er både et geografisk område og en administrativ enhet. Begrepet «fylke» i disse to meninger brukes ofte og gjerne i dagligtalen om hverandre. I forvaltningsspråket sier man også tildels «fylkesmannsembetet». Så langt det er mulig burde man kanskje søke å unngå å gjøre begrepene synonyme.
Det statlige administrative enhet i fylket ledes av en fylkesmann, som har til rådighet en forvaltningsenhet betegnet fylkesmannsembetet. Fordi Oslo fylke og Akershus fylke har felles fylkesmann, er det derfor bare 18 fylkesmenn og for Oslo og Akershus' vedkommende er også betegnelsen Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Fylkenes territorier har relativt gamle grenser, og fylkesmannsembetene (eller kort betegnet fylkene) som forvaltningsorganer har også gamle røtter – helt fra middelalderen.
[rediger] Endringer i fylker fra 1918 til idag
Etter 1918 er det skjedd bare få større endringer av fylkenes navn og fylkesinndelingen. Kristiania og Akershus ble slått sammen under en felles fylkesmann ved kgl. res 16.12.1923, uttrykt slik: «at Kristiania fylkes embedsforretninger fra 1. januar 1924 på ny blir at forene med Akershus fylkes embedsforretninger». I 1935 ble Møre fylke omdøpt til Møre og Romsdal fylke ved en lovendring av 1918-loven, som samtidig døpte Kristiania om til Oslo og Finmark om til Finnmark. Ved lovendring i 1968 ble Bergen fylke innlemmet i Hordaland, med Hordaland som fellesnavn.
Ved innføring av direktevalg til fylkeskommunenes fylkesting i 1976 ble rollene utøver (kommune og fylkeskommune) og tilsynsfører (Fylkesmannen) tydeligere adskilt på fylkesnivået.
Derimot er det skjedd vesentlige endringer i fylkesmannsembetenes arbeidsområder og interne organisasjon, og likeledes i personellsituasjonen.
[rediger] Fylkesmannens rolle og oppgaver
Fylkesmannen har i alle år hatt tre hovedoppgaver:
- å være sentralmyndighetenes, dvs. Kongen, Regjeringen og Stortingets, øverste representant i distriktene[1], og som sådan være et mellomledd, formidlings- og samordningsorgan mellom sentralmakten på den ene side og de underordnede myndigheter og befolkningen på den annen,
- å løse mer spesifiserte statlige oppgaver som blir lagt på fylkesmannen, enten av den utøvende eller den lovgivende myndighet, som en konkretisering og spesifisering av embetets oppgaver som sentralmaktens representant og
- etter innføringen av det kommunale selvstyre å føre tilsyn med og gi råd og veiledning til kommunene, jfr. St.meld. nr. 23 for 1992-93 s.68, likeså å utøve en viss overordnet styring og kontroll når det gjelder enkelte mer konkrete og spesifiserte oppgaver.
De to førstnevnte oppgavene har vært gjennomløpende helt fra middelalderen, mens den siste henger sammen med den reform av lokalforvaltningen som ble skapt ved formannskapsloven av 1837 og den kommuneordning som da ble etablert og som nødvendigvis ble nært knyttet til amtmannens øvrige lokalforvaltningsoppgaver fra gammelt av.
Fylkesmannen skal arbeide for at Stortinget og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp. Fylkesmannens oppgaver er tosidige. Dels skal han eller hun utføre hva som følger av lov, forskrift eller andre pålegg fra sin overordnede i sentraladministrasjonen, det vil i praksis si vedkommende departementer. Men fylkesmannen skal også arbeide «den andre veien», dvs. fremme forslag opp til sentraladministrasjonen om tiltak for vedkommende fylke. I begge disse oppgavene inngår både direkte oppgaveløsninger, men også samordning av oppgaver som i prinsippet ligger til andre statsforvaltningsorganer i fylket, og også eventuelt berører forholdet til fylkeskommunen og kommunene i fylket.
Fylkesmannens oppgaver er omfattende og mangesidige og kan gjelde familiesaker, som f.eks. separasjon og skilsmisse, adopsjon, barnevern, fri rettshjelp, voldsoffererstatninger, bevillinger av ymse slag, saker vedrørende natur og friluftsliv og forurensninger, beredskap, kirke, tros- og livssynssamfunn, og kanskje særlig distrikts- og arealplanlegging direkte og i forhold til kommunene. Fylkesmannen har på vegne av ulike departementer oppfølgingsansvar på områder der tiltakene utføres av kommunene. I denne sammenheng utøver fylkesmannen en viktig samordningsfunksjon mellom sektorene.
I sin oppgaveløsning er fylkesmannen administrativt underlagt Administrasjonsdepartementet, men er i faglige saker underlagt vedkommende fagdepartement, særlig Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet, men også Barne- og Familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunaldepartementet, og Sosial- og helsedepartementet. De enkelte departementer har direkte faglig instruksjonsmyndighet over fylkesmannen innen vedkommende departements saksområde.
[rediger] Sysselmannen på Svalbard
- Se hovedartikkel Sysselmannen på Svalbard
Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen Svalbard, med samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester og notarius publicus og har dessuten andre offentlige funksjoner (Svalbardloven § 5). Han skal påse at Norges rettigheter og forpliktelser etter Svalbardtraktaten overholdes. Det må her nevnes at alle nasjoner som har undertegnet traktaten skal være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen.
Sysselmannen på Svalbard har også hatt det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Fylkesmannen i Nordland med virkning fra 1. januar 1995.
[rediger] Administrasjonen av Jan Mayen
For de andre norske områder gjelder særløsninger. For Jan Mayen, som ble okkupert i 1925, er forholdet regulert ved lov 27. februar 1930 nr. 2 . Det heter her at "Øen Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge", dvs. samme formulering som i Svalbardloven. Begrunnelsen ligger i å knytte disse to områder fast til riket, slik at Grunnlovens krav om "udeleligt og uafhændeligt Rige" skal gjelde. Men loven sier ikke noe om administrasjonen, bortsett fra rettsvesenet.
Det er gitt en rekke forskrifter til loven og i forskrift om administrasjonen av 21.november 1980 er fastsatt at sysselmannen på Svalbard tjenestegjør inntil videre som sysselmann på Jan Mayen, med samme «forretningsområde» som i Svalbardloven, unntatt forretningene som politimester, notarius publicus og hjelpedommer. Denne ordning er endret høsten 1994, slik at arbeidsoppgavene ligger til Fylkesmannen i Nordland, men uten at Jan Mayen er gjort til noe fylke.
