Barnevern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, og den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer.

Barnevernet i Norge er en offentlig tjeneste hvis primæroppgave er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.

Barnevernets arbeidsoppgaver har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven.

Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn. Dette blir bare helt unntaksvis konklusjonen i de 21 300 undersøkelser barnevernet i Norge starter pr år (2004 – + 6,2 % fra 2003).

[rediger] Gangen i en barnevernsak

En barnevernsak starter med at barnevernet i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding. Den vanligste melder er politi eller barnevernvakt, men også barnet selv, familie, venner og naboer melder saker. Det er en kjensgjerning at verken skole, barnehager eller helsestasjoner er blant de som sender bekymringsmeldinger hyppigst. Offentlige tjenestemenn har imidlertid etter loven opplysningsplikt overfor barnevernet.

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består av hjemmebesøk og kontorsamtaler. Antallet besøk og møter vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal avsluttes etter tidsfrister fastsatt i barnevernloven.

Når undersøkelsen er over fatter barnevernet et vedtak. Enten om henleggelse eller tiltak. I litt over halvparten av sakene (2004: 53 %) konkluderer barnevernet med tiltak etter barnevernlovens § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier.

I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien; så som betaling for barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Men også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til strukturering av familiens liv. Barnevernet kan, om nødvendig, innhente Fylkesnemndas godkjennelse for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4.

I en del saker kommer barnevernet frem til at tiltak i hjemmet ikke nytter, og at sak må fremmes for Fylkesnemnda etter barnevernlovens § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Fylkesnemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet (tidligere Barne- og familiedepartementet), som ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer. Begge parter, barnevern og familien, er representert ved advokater ved Fylkesnemndas møter. Barnevernets saksbehandler er den kommunale advokatens bisitter og svarer på spørsmål underveis og presenterer barnevernets syn. Fylkesnemnda kan enten gi barnevernet medhold, eller vedta at hjelpetiltakene i hjemmet skal fortsette, eventuelt opphøre.

I de saker der barnevernet søker å overta omsorgen for barn, er årsaken etter barnevernets mening grov omsorgssvikt. Enten i form av rusproblemer i familien, vold, seksuelle overgrep eller annen manglende evne til å yte omsorg for barn (for eksempel ved ikke å holde barn borte fra kriminalitet eller rus).

Dersom Fylkesnemnda gir barnevernet medhold, blir barnet fjernet fra familien og plassert på en barneverninstitusjon. Fylkesnemnda fastsetter hva slags omsorgsforhold barnet skal ha i fremtiden, som oftest en fosterhjemsplassering. Nemnda bestemmer også hva slags samvær barnet skal ha med sine biologiske foreldre. Barnevernet i Norge hadde i 2004 totalt omsorgen for 5 623 barn og unge mellom 0 og 18 år.

Det er blitt stadig vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer hele tiden frem til de er myndige på institusjon (18 %). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene.

[rediger] Akuttplasseringer

I enkelte saker må barnevernet gjøre vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for vold, seksuelle overgrep, eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer gjerne etter melding fra politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernlovens § 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.

Også ved akutt sykdom kan barnevernet bistå foreldre med plassering.

Uansett art skjer barnevernets plassering enten i familier som har oppdrag for barnevernet med dette for øye, eller i akuttinstitusjoner.

Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Fylkesnemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse.

[rediger] Barns rett til å bli hørt

Barnets rettigheter reguleres av barnevernlovens § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen: «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.»

[rediger] Kritikk av barnevernet i Norge

Med de maktmidler barnevernet i Norge rår over, er det ikke til å unngå at tjenesten fra tid til annen blir utsatt for kritikk. Denne kritikken faller grovt sett i tre hovedkategorier: Der hvor barnevernet har handlet overilt og urettmessig; der hvor barnevernet har hatt kunnskap om uverdige oppvekstforhold men unnlatt å handle, og der hvor barn som barnevernet har hatt omsorg for, er blitt utsatt for overgrep av en person barnevernet har utpekt som barnets verge.

Politiavdelingssjef Finn Abrahamsen i Oslo er en av målbærererne av kritikk mot barnevernet. Abrahamsen sier det slik til Aftenpostens nettutgave 12. januar 2005: « - Vi opplever ofte at barnevernet unnlater å gjøre noe med barna i familievoldssaker, til tross for at de kjenner familiens problemer. Vi har sett barn som blir sendt tilbake til foreldrene etter seksuelt misbruk. Vi har også opplevd at det har endt i drapssaker.

Abrahamsen mener barnevernet må legge frem omfattende bevis for at det er bra for barna å bo så lenge hjemme som mulig, slik målsetningen er i dag. - Hvem er det egentlig barnevernet verner? Jeg mener barnas interesser ikke blir tatt hensyn til - da ville man sørget for at barna kom seg i trygghet.

Han vil likevel ikke legge all skyld på barnevernet. - Jeg er bekymret for at barnevernet er utsatt for et stort press og får urettmessig kritikk når de griper inn. Det kan føre til passivitet, og det er ikke bra. Abrahamsen etterlyser et systematisk samarbeid. - Det er gammeldags å tro at bare barnevernet skal håndtere barna. Politiet må spille en aktiv rolle, vi må kommunisere bedre, og vi må utveksle informasjon. I dag bruker vi taushetsplikten for å beskytte voldsutøveren. Den som lider overlast har liten beskyttelse. Barna har den dårligste rettssikkerheten i samfunnet i dag, slår Abrahamsen fast.»

En annen ting barnevernet fra faglig blir hold kritisert for, er at man mangler prosedyrer og retningslinjer for innhenting av informasjon i undersøkelsessaker.^[1]

[rediger] Barnevern i Norge – et tilbakeblikk

Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. Men i 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjon – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller Lov om behandling av forsømte børn som den egentlig het - vedtatt i Stortinget. Denne loven, som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.

Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv. Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.

Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.

I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene. Til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.

Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk til dels i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker. Rådet fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatt som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn hvis familier fikk fattighjelp.

I 1947 ble det satt ned en barnevernkomitè. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var Lov om barnevern, som ble vedtatt 17. juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i èn lov. Loven ble iverksatt 1. juli 1954.

Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.

17. juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21. desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak.

[rediger] Barnevernets forvaltningsnivåer

Stat, fylkeskommune og kommune har i fellesskap ansvaret for å forvalte barnevernloven, og å utøve det praktiske arbeid i den forbindelse.

Staten har et overordnet ansvar for barnevernet, og ivaretar dette gjennom Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Fylkesmannsembedet. BLD har ansvar for at lover og forskrifter praktiseres riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Departementet skal sørge for at erfaringer med loven blir evaluert og for at endringer i regelverket utføres med bakgrunn i disse evalueringer. Dessuten skal departementet initiere forskning på fagfeltet og utarbeide informasjonsmateriell for barneverntjenesten.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med både det fylkeskommunale og det kommunale barnevernets virksomhet. Fylkesmannen har både en kontrollfunksjon og en råd- og veiledningsfunksjon. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med både offentlige og private barneverninstitusjoner. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet i barnevernet, som ikke hører inn under Fylkesnemndas myndighetsområde.

Fylkesnemnda har ansvar for å fatte vedtak om en rekke tiltak etter barnevernloven. I første rekke der barnevernet går inn med tvang. Det er imidlertid verdt å merke seg at Fylkesnemnda også fatter vedtak der alle parter er enige om avgjørelsen. Fylkesnemnda er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan som stort sett følger de samme saksbehandlingsregler som de som gjelder for alminnelige domstoler. Nemnda er satt sammen av en leder, som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et utvalg av legfolk. Medlemmene oppnevnes av Barne- og likestillingsdepartementet.

Fylkeskommunen har ansvar for å etablere og drifte barneverninstitusjoner, og for å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet. Det er fylkeskommunen som rekrutterer og formidler fosterhjem, og som skal sørge for nødvendig opplæring og fortløpende råd og veiledning til disse.

Kommunen er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernloven, som ikke er lagt til et statlig eller til et fylkeskommunalt organ. Dermed er det vesentligste av barnevernets oppgaver et kommunalt ansvar. Kommunen skal igangsette undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven, den skal følge opp undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, og kommunen skal iverksette tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer (se over). Kommunen har ansvar for saksforberedelse og for forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda. Etter at vedtak er fattet i Fylkesnemnda har kommunen ansvaret for å iverksette vedtaket og å følge opp barn og familie. Kommunen har også ansvar for å godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg.

Alle kommuner skal ha en administrasjon med en leder, som har ansvar for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven. Kommunen står fritt om et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter loven. Dersom kommunen ønsker å oppnevne et slikt organ for behandling av klientsaker, skal dette ha fem medlemmer.

Videre har kommunen ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet. Ifølge barnevernlovens § 3-1 første ledd skal kommunen følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I henhold til lovens § 3-1 annet ledd, har barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette.