Ernst von Weizsäcker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ernst von Weizsäcker med sønnen Richard under Ministerieprosessen

Ernst Freiherr von Weizsäcker (født 25. mai 1882, død 4. august 1951) var en tysk politiker og diplomat.

[rediger] Liv

Baron Weizsäcker tilhørte en adelig familie fra Stuttgart. Hans foreldre var baron Karl Hugo von Weizsäcker, statsminister i Kongedømmet Württemberg, og Paula von Meibom. Hans farfar, den protestantiske teologen Karl Heinrich Weizsäcker, hadde blitt adlet, og faren ble senere opphøyet i friherrestanden.

I 1900 ble han sjøkadett ved den keiserlige marine i Kiel, og studerte ved marineoffisersskolen. Han ble tilknyttet marinekabinettet i Berlin i 1912. Weizsäcker mottok Jernkorset første og annen klasse i 1917, og ble forfremmet til korvettkaptein. Frem til våren 1920 var han marineattaché i Haag. Samme år ble han tilknyttet utenriksministeriet, og gjorde karrière som diplomat under Weimarrepublikken. Fra 1928 var han leder for spesialavdelingen for Folkeforbundet.

Fra 1931 til 1933 var han gesandt i Oslo, og fra 1933 til 1936 gesandt i Bern. 30. april 1937 ble han utnevnt til ministerialdirektør og leder for politisk avdeling i utenriksministeriet. I begynnelsen av april 1938 ble han videre utnevnt til statssekretær i utenriksministeriet. Etter oppfordring fra sjefen for utenlandsorganisasjoner i utenriksministeriet søkte han om medlemskap i NSDAP og senere i SS, hvor han ble utnevnt til brigadefører. Weizsäcker aksepterte statssekretærposten fordi han ønsket å bevare freden og unngå krig, ettersom han var overbevist om at en krig ikke bare ville innebære slutten på regimet, men også Finis Germaniae. Til tross for betydelige meningsforskjeller med utenriksministeren beholdt Weizsäcker statssekretærposten til 1943, da han ble etterfulgt av Gustav Adolf Steengracht von Moyland. Fra 24. juni 1943 var han på eget ønske ambassadør til Den hellige Stol i Roma. Der ble han til krigens slutt. Med pave Pius XII hadde han et vennskapelig forhold, og støttet i hemmelighet paven i hans arbeid for å hjelpe forfulgte.

I 1947 ble han arrestert, og 15. november 1947 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg. Han ble stilt for retten i Ministerieprosessen i 1948, og ble i 1949 av seierherrene dømt til syv års fengsel. Den ble omgjort til fem år i desember 1949, og det ble gitt et generelt amnesti i oktober 1950, hvorpå han kom fri etter atten måneders fangenskap. Deretter offentliggjorde han sine memoarer, hvor han forsvarte sine handlinger og fremstilte seg som en mann av den antinazistiske motstanden.

Ernst von Weizsäcker døde i Lindau 4. august 1951. Han var gift med Marianne von Graevenitz, og fikk fire barn: Baron Carl Friedrich von Weizsäcker, som ble en berømt filosof og fysiker, baron Richard von Weizsäcker, som var Tysklands president fra 1984 til 1994, baronesse Adelheid von Weizsäcker og baron Heinrich von Weizsäcker, som falt i krigen. Hans sønnesønn Ernst Ulrich von Weizsäcker er medlem av det tyske parlamentet, og sønnesønnen Robert Karl von Weizsäcker er en fremtredende sosialøkonom og professor ved universitetet i München. Ernst von Weizsäcker var bror av medisineren Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi.