Edvard Bull d.y.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edvard Bull d.y. (født 1914, død 1986) var en norsk historiker.

Han var sønn av historikeren og arbeiderpartipolitikeren Edvard Bull d.e., og ble professor i historie i Trondheim 1963.

Bull var en pionér innen sosialhistorie og arbeiderhistore. Hans slagord var at «historie skulle skrives nedenfra», dvs. at den historiske utviklingen skulle ses fra vanlige arbeidere og fattigfolk sin synsvinkel, ikke fra konger og statsministreres synsvinkel.

Edvard Bull samlet på 50- og 60-tallet inn arbeiderminner. Dette var på en tid da nesten alle andre historikere oftest begrenset seg til skriftlige kilder. Bull ble derfor foregangsmann for bruk av muntlige kilder.

På 1980-tallet skrev Bull første bind av Arbeiderbevegelsens historie som omhandlet Thrane-bevegelsen og arbeidere på andre halvdel av 1800-tallet. Verket som kom ut i 6 bind.

Bull var også av de første historikere til å forske på Øst-Afrikansk historie, sett fra afrikanernes perspektiv, ikke kun kolonisatorenes eller misjonærenes synsvingkel.

[rediger] Bulls sju teser om historiefagets mening

I et blad for Historiestudentene i Trondheim presenterte Bull sin oppfatning av historifagets mening^[1]. Disse tesene er en av Bulls klareste og mest kondense uttrykk for Bulls historiesyn. Bull betonte at historiforskningens mål skulle være formidling i skolen, ikke forskning for dens egen skyld.

Vår eksistensberettigelse ligger i skoleundervisningen, og i bøker som når et «vanlig publikum». Detaljforskningen må forsvares som et skritt på veien DIT
Historisk lesning kan gi innsikt i samfunnsmessige sammenhenger og trening i å resonnere fornuftig om samfunnsspørsmål. Da må historieundervisningen/-skrivingen være problemorientert.
Historisk lesning kan gi økt menneskekunnskap, forståelse av hvordan mennesker har tenkt og handlet under andre vilkår enn de vi opplever. Da må undervisningen/-skrivingen være konkret menneskesentrert.
Historisk lesning kan gi umiddelbar glede, enten fordi historien er godt fortalt, eller fordi det (for noen) er moro å vite at en gard som heter Løken (Leik-vin), sannsynligvis er eldre enn en som heter Huseby, moro å kunne se på en bygning og konstatere at den er hundre år gammel, mens den andre er femti år gammel. Slikt gir oss rikdom til ens miljøopplevelser.
I alle tilfeller er det «pedagogikk i arbeidet vårt» (Koht). Det betyr at det også ligger «politikk» og «moral» i arbeidet: Vi oppdrar TIL noe, formidler holdninger og verdier.
Jeg ønsker at økt menneskekunnskap først og fremst skal lede elever/lesere til å identifisere ser med ”vanlige mennesker i fortida”. Ligger hovedvekten på de få og de mektige, blir tendensen konservativ og autoritær: Det viktige er det lederne foretar seg. Jeg ønsker ikke en slik tendens.
Jeg ønsker at «innsikt i samfunnsmessige sammenhenger» skal inkludere en oppfatning om at «utviklingen» ikke var ENTYDIG tvingende, men bestemt av mennesker som har valgt visse veier å gå, isteden for andre ”mulige”. Derav følger at framtida er bestemt av OSS, innenfor visse rammer. Det siste er en «arbeidshypotese» som danner forutsetninger for et menneskeverdig liv.