Draug (vesen)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En draug, ofte omtalt i bestemt form draugen, er et overnaturlig vesen som finnes i sagn og eventyr langs kysten av Norge. I gamle dager trodde fiskere at draugen seilte i en båt med spjærede seil, og at han var et varsel om død for dem som så ham. Det ble antatt at draugen var en dauing, et meget håndgripelig gjenferd av en død fisker som hadde drevet på havet, og som ikke var begravet i kristen jord.
Selve ordet draug er hentet fra det norrøne ordet draugr, som opprinnelig kunne bety gjenferdet til en hvilken som helst avdød. I noen dialekter brukes ordet fortsatt slik, og det skilles mellom Land-draug og Hav-draug. I norrøn saga vil en finne referanser til land-drauger av denne typen. Mest kjent er fortellingen om Glåm, fra Grette Åsmundssons saga, som kommer til gards hver julekveld og uroer de som bor der. Glåm var en trell som ble gravlagt i en steinrøys i nærheten, og hjemsøker området i skikkelse av en draug. I sagaen framstår han som et blånet lik, som har krefter nok til å legge en forbannelse over sagahelten.
Senere har ordet hovedsakelig kommet til å stå for en ånd på sjøen. Denne utviklingen skyldes trolig de mange og populære folkloristiske fortellingene til Jonas Lie på 1870-, 80- og 90-tallet som har skapt det moderne bildet av draugen. Arne Garborg refererer til drauger i diktsyklusen Haugtussa fra 1895, men disse draugene kommer fra kirkegården for å påage Veslemøy.
Havdraugen kunne varsle dødsfall eller ulykker. Han beskrives av og til som en sjømann uten hode som sitter i en halv båt. Han utstøter et isnende skrik når han viser seg.
Den nynorske begrepsbruken, som gjerne skiller seg fra bokmålsbruken ved bedre tilknytning til det norrøne, definerer fremdeles draugen først og fremst som en atterganger. Ola Raknes kunne derfor definere en vampyr som en "Blodsugar-draug" i sin engelsk-norske ordbok.