Caro-Kann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Caro-Kann er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene

• 1.e4 c6 (diagram 1).

Åpningen regnes som et av svarts mest solide om enn et noe uambisiøst svar på 1.e4. Åpningen er oppkalt etter de tyske spillerene Horatio Caro og Marcus Kann som studerte åpningen i 1886.

Caro-Kann har visse likhetstrekk med fransk. En fordel med Caro-Kann (etter svarts andre trekk) er at løperen på c8 ikke blir sperret inne. Til gjengjeld tar bonden på c6 vekk et bra felt fra springeren, og et eventuelt c6-c5 fremstøt for å angripe et hvitt bondesentrum koster et tempo (svart har flyttet c-bonden to ganger i stedet for én gang).

Åpningen har ECO-kodene B10-B19.

[rediger] Varianter

Den vanligste fortsettelsen er

• 2.d4 d5 (ECO B12)

hvor hvit må ta hensyn til trusselen på e-bonden. Dessuten åpner svart med sitt trekk diagonalen c8-h3 for sin tidligere nevnte hvitfeltsløper på c8 (se diagram 2).

Istedetfor 2.d4 finnes varianter med

• 2.Lc4 (Hillbilly-angrepet ECO B10)
• 2.Sc3 (ECO B10-B11) Dette ble spilt av Bobby Fischer på 1960-tallet, men han hadde ikke spesielt gode resultater med den.
• 2.c4 (Anti-Caro-Kann-forsvaret ECO B10) fører til diverse varianter i engelsk.
  • 2. ... d5. Hvis svart svarer med d5 har vi Anti-anti-Caro-Kann-forsvaret.
• 2.d3 (Lukket (Breyer) variant (ECO B10))

Varianter med 2.Sf3 som ikke følges av 3.Sc3 (To-springer-varianter) er også sjeldne, kanskje endog ukjente.

Derimot finnes det kjente varianter hvor 2.d4 ikke besvares med d5: (B12 de Bruycker-forsvaret: 2.d4 Sa6 3.Sc3 Sc7 og B12 Caro-Masi-forsvaret: 2.d4 Sf6.)

[rediger] Hovedvarianten

oppstår etter

• 3.Sc3 (diagram 2) eller det nært beslektede 3.Sd2. Etter begge disse trekkene er 3...dxe4 4.Sxe4 det absolutt vanligste. Etter 3.Sc3 er imidlertid 3...g6 (Gurgenidzevarianten) av og til spilt, så det er av og til hevdet at 3.Sd2 er mer nøyaktig fordi 3...g6 da kan besvares med 4.c3 for å demme opp mot en løper på g7.
  • Den klassiske varianten er nå
    • 4...Lf5
    • 5.Sg3 Lg6, som lenge ble ansett for å være den beste fortsettelsen. Etter
    • 6.h4 h6
    • 7.Sf3 Sd7 (ECO B19)
    • 8.h5 (Spassky-varianten, ECO B19)
    • 8. ... Lh7
    • 9.Ld3 Lxd3
    • 10.Dxd3 (diagram 3) har det oppstått en stilling som er meget solid for svart. Bondestrukturen er sunn, kongen kan rokere snart til den siden den måtte ønske og et bondefremstøt c6-c5 for å utfordre bonden på d4 er nært forestående. Det er denne varianten som har gitt Caro-Kann sitt solide rykte.
  • Vassilij Smyslov spilte 4...Sd7, et trekk som også ble spilt av Anatolij Karpov. Fordelen med denne varianten overfor den klassiske er at svart har mer fleksibilitet angående hvor hvitfeltsløperen skal utvikles. Den kan f.eks utvikles til g4 eller b7. Ulempen er at hvit også har større frihet, en aggressiv variant er 5.Sg5 som straks går til angrep på den svarte kongefløy.
  • David Bronstein og Bent Larsen spilte gjerne 4...Sf6, som etter 5.Sxf6 påfører svart dobbeltbønder. 5...exf6 er spillbart og gir en solid stilling, men det mer aggressive trekket er 5...gxf6. Svart har revet opp stillingen på kongefløyen og rokerer derfor vanligvis langt. Svart har oppnådd en halvåpen g-linje, og en ekstra f-bonde gir en liten overvekt av bønder i kampen om sentrum.

[rediger] Andre varianter

• Fremskyvningsvarianten 3.e5 ble lenge ansett som dårlig for hvit. I motsetning til fremskyvningsvarianten i fransk (1.e4 e6 2.d4 d5 3.e5) der en svart bonde på e6 blir fastlagt, fastlegger ikke e5 trekket fra hvit noe i Caro-Kann. Imidlertid ble noen svært aggresive varianter som 3...Lf5 4.Sc3 e6 5.g4 med bondefremmarsj på kongefløyen etter hvert spilt, og denne, samt det mindre ambisiøse 4.Sf3 e6 5.Le2 c5 6.Le3, har vært med på å revitalisere åpningen.
• Avbyttevarianten 3.exd5 cxd5 er en atskillig skarpere åpning i Caro-Kann enn i fransk. I fransk er det en åpen linje og symmetrisk bondestruktur noe som kan føre til rask remis, i Caro-Kann derimot er bondestrukturen asymetrisk, hver av spillerne har en halvåpen linje. Etter 4.c4 oppstår Panov-Botvinnik angrepet som gir hvit en isolert d-bonde og åpent spill, selv om varianten fortsatt er noe remisaktig på de aller høyeste nivåene.