Carl von Ossietzky
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobels fredspris 1935 |
Carl von Ossietzky (født 3. oktober 1889, død 4. mai 1938) var en radikal tysk pasifist, dømt for landssvik og spionasje i 1931 og mottager av Nobels fredspris i 1936, for året 1935.
Innhold |
[rediger] Utdannelse
På tross av å ha avbrutt gymnasiet klarte Ossietzky å gjøre karrière som journalist, med fokusområder som spente fra teater-anmeldelser til feminisme og de tidlige problemene med motoriserte framkomstmidler. Hans opposisjon til den tyske militarismen under Wilhelm II førte til at han i 1913 erklærte seg selv som pasifist. I løpet av Weimar-republikkens eksistens (1918 - 1933) ble han kjent som en sterk tilhenger av demokrati og et pluralistisk samfunn. Han ble også sekretær for det tyske fredssamfunnet (Deutsche Friedensgesellschaft).
[rediger] Familie
Ossietzky ble gift med Maud Lichfield-Woods i 1913 i England. Maud Lichfield-Woods var datter av en britisk offiser og en indisk prinsesse. Carl og Maud von Ossietzky fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm, som også ble en aktiv pasifist.
[rediger] Landssvikdommen
Carl von Ossietzky ble dømt til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje i 1931, etter å ha offentliggjort hemmelig informasjon om tysk gjenopprustning. Datteren hans, Rosalinde von Ossietzky-Palm, fikk tatt opp igjen saken på 1980-tallet, men landssvikdommen ble endelig stadfestet i 1992 av tysk høyesterett. Ossietzky-Palm fremla to uttalelser fra sakkyndige som nye bevis i saken, som hevdet at den franske hæren allerede før Ossietzky offentliggjorde sin tekst, hadde kjent til de forholdene han omtalte. De hevdet også at enkelte av Ossietzkys «avsløringer» ikke hadde samsvart med fakta. Berlins kammerrett avviste å ta opp igjen saken, og slo fast at de nye bevisene ikke rakk til å frikjenne Ossietzky etter daværende rett. Ossietzky-Palm anket til føderal høyesterett, som opprettholdt kjennelsen fra Berlins kammerrett. I høyesteretts avgjørelse av 3. desember 1992 het det: Nach der Rechtsprechung des Reichsgerichtes schloß die Rechtswidrigkeit der geheimgehaltenen Vorgänge die Geheimniseigenschaft nicht aus. Jeder Staatsbürger schuldet nach Auffassung des Reichsgerichtes seinem Vaterland eine Treuepflicht des Inhalts, daß das Bestreben nach der Einhaltung der bestehenden Gesetze nur durch eine Inanspruchnahme der hierzu berufenen innerstaatlichen Organe und niemals durch eine Anzeige bei ausländischen Regierungen verwirklicht werden durfte.
[rediger] Fangenskap og fredspris
Ossietzky ble også tiltalt for å skrevet at «soldater er mordere». Tiltalen lød på nedsettende omtale av det tyske forsvaret, men på dette punktet ble han frikjent.
På grunn av et juleamnesti ble Ossietzky løslatt fra fengsel den 22. desember 1932 etter å ha sonet 227 dager.
Enkelte har hevdet at Ossietzky ikke så nazismens farer, noe som er delvis sant. Han hadde advart mot nazismen i mange år da Adolf Hitler i januar 1933 ble valgt som rikskansler, og det nazistiske diktaturet startet. Imidlertid var han bare en av svært få som gikk ut med åpen kritikk mot nazistene også etter at Hitler ble valgt. Den 28. februar 1933 ble han fengslet. Wilhelm von Sternburg, en av Ossietzkys biografer, har uttalt at hvis fengslingen hadde skjedd bare noen dager senere, ville Ossietzky vært en del av den store gruppen av intellektuelle som på den tiden flyktet fra Tyskland. Det kan derfor hevdes at Ossientzky ikke forutså hvor raskt nazistene ville starte fjerningen av politiske motstandere.
Ossientzky ble berømt da han i 1936 mottok Nobels fredspris, for året 1935. Tildelingen var svært kontroversiell og førte til omfattende diskusjon. Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en «lovbryter», og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon. Også forfatteren og litteraturnobelprisvinneren Knut Hamsun tok sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Fredspriskomiteen valgte likevel å tildele prisen til Ossietzky etter en delt avstemning. Nobelfamilien protesterte mot tildelingen. Også den tyske regjeringen reagerte skarpt, og Ossietzky fikk ikke lov å reise til Oslo for å motta prisen. Ossietzky slet på den tiden med alvorlige sykdommer, som han ikke fikk behandling for, og hans notat fra sykesengen, der han uttalte at han ikke var enig i myndighetenes påstander om at en aksept av nobelprisen ville sette ham utenfor det tyske samfunnet (Deutsche Volksgemeinschaft), ble regnet som en demonstrasjon av sivil ulydighet:
- Nach längerer Überlegung bin ich zu dem Entschluß gekommen, den mir zugefallenen Friedensnobelpreis anzunehmen. Die mir von dem Vertreter des Geheimen Staatspolizeiamtes vorgetragene Anschauung, daß ich mich damit aus der deutschen Volksgemeinschaft ausschließe, vermag ich nicht zu teilen. Der Nobelpreis für den Frieden ist kein Zeichen des innern politischen Kampfes sondern der Verständigung zwischen den Völkern. Als Träger des Preises werde ich mich bemühen, diese Verständigung zu fördern und als Deutscher werde ich stets den berechtigten Interessen Deutschlands in Europa Rechnung tragen.
[rediger] Eksterne lenker
