Barnevernloven
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lov av 17. juni 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) med endringer, sist ved lov av 21. desember 2000 nr 127 (i kraft 1. januar 2001).
[rediger] Lovens formål
I § 1-1 heter det: Formålet med denne loven er
- å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
- å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.
[rediger] Lovens virkeområde
Barnevernloven gjelder for barn og ungdom under 18 år. Dersom barnevernet eller klienten ønsker det kan tiltak som er satt i gang før fylte 18 år, videreføres til klienten fyller 23 år.
Loven gjelder for alle som oppholder seg i landet. Dette omfatter også utenlandske statsborgere. Folkeretten setter imidlertid visse begrensninger for anvendelsen av loven – særlig når det gjelder tvangsinngrep overfor utenlandske borgere med kortvarig opphold i riket.
[rediger] Ansvarsområder
Ifølge lovens § 2. Ansvarsfordeling og administrasjon er både kommune, fylkeskommune og stat i fellesskap ansvarlige for at loven utøves.
Kommunens barneverntjeneste utfører det daglige arbeidet overfor barn og familier. Fylkeskommunale oppgaver er å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, mens statens oppgaver er å overse det hele, og å komme med lov og retningslinjer for arbeidet.(Se artikkel om barnevern for detaljer.)
