Aztekere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den aztekiske kalender, Piedra del Sol

Aztekerne er et mesoamerikansk folk i det sentrale Mexico med en rik mytologi og kulturarv.

I nahuatl, aztekernes opprinnelige språk, betyr ordet«azteker» «en som kommer fra Aztlán». Aztekerne refererte også til seg selv som mehikaerne, meshikaerne eller mexicaerne, opprinnelsen til navnet «Mexico». Alexander von Humboldt var den som forslo å bruke navnet azteker som et felles uttrykk dekkende for alle folkeslagene som ved handel, skikker, religion og språk var forbundet med meksikanerne.

[rediger] Legender

Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Den femte alder overlevde takket være en helt som ofrede seg og ble til solen.

Ifølge legenden reiste de til Texcoco-sjøen i det sentrale Mexico og ble etter sigende veiledet av deres gud Huitzilopochtli. Da de ankom til en øy i sjøen så de en ørn som spiste en slange mens den satt på en nopal-kaktus. Dette tok de som et tegn på at de hadde funnet deres nye hjem på dette sted. Aztekerne bygde byen Tenochtitlan på stedet og den er i dag Mexico Citys sentrum. Den legendariske ørn er avbildet på det meksikanske flagg.

[rediger] Historie

Aztekerne bygget seg et rike nede i den mest ufremmkommelige, sumpete delen av Texcoco-sjøen i Mexico. Her bygde de det som ble et storrike. I følge mytene var Acamapichtli den første kongen i Tenochitlan, aztekerriket, og det er ingen tvil om at han har levd. Det som er litt usikkert er hvordan han ble valgt og om kongedømme ble innført med han. Men herskermakten forble ubrutt i hans slekt helt til det siste.

Da Acamapichtli døde, ble etterfølgeren Motecuzoma (1440-1469). Han utvidet riket ved erobringene mot nord og øst helt ut mot kysten i Vera Curs ved Mexicogolfen, han sikret seg også handelsveiene sørover. Mot sørøst ble herredømmet i 1458 utvidet til Mixteca Alta. Alle verdier som edle metaller, edelsten, grønne quetzalfjær, kakao og gummi, ble fordelt til de tre bykongene.

[rediger] Aztekernes storhetstid

Der var tolv herskere i Tenochtitlén:

Den legendariske grunnlegger: Tenóch
1375: Acamapichtili
1395: Huitzilíhuitl
1417: Chimalpopoca
1427: Itzcóatl
1440: Moctezuma I
1469: Axayacatl
1481: Tizoc
1486: Auitzotl (noen ganger stavet «Ahuitzotl»)
1502: Moctezuma II (den berømte «Montezuma»)
1520: Cuitláuac
1521: Cuauhtémoc

Opprinnelig var meksikanerne leiesoldater som lå i krig med toltekererne og med tiden fikk de så høy status at de kunne inngå kongelige ekteskap. Mexicos herskere Acamapichtili, Huitzilíhuitl og Chimalpopoca var undersåtter av tepanekernes hersker Tezozomoc fra 1372 til 1427.

Da Tezozomoc døde, snikmyrdet hans sønn Maxtla Chimalpopoca, hvis onkel Itzcoatl var alliert med den tidligere hersker av Texcoco, Nezhualcouyotl, og de beleiret Maxtlas hovedstad Azcapotzalco. Maxtla overga seg etter hundre dager og gikk i eksil. Tenochtitlan, Texcoco og Tlapocan dannet en allianse som kom til å dominere Mexico-dalen og spre sin makt utenfor området. Tenochtitlan ble gradvis den dominerende makt i alliansen.

Itzcoatls nevø Motecuhzoma I arvede tronen i 1449 og utvidet riket. Hans sønn Axayacatl (1469) omringede kongedømmet Axayacatl og overtok kontrollen med mixtekerne og zapotekerne. I 1481 hersket hans sønn Tizoc i kort tid før han ble erstattet av sin yngre bror Ahuitzol, som reoganiserte hæren. Riket var på sitt høyeste under hans ledelse. Hans etterfølger var Motecuhzoma II (bedre kjent som Moctezuma II)

[rediger] Gudstroen

Aztekernes gudstro utviklet seg langsomt opp gjennom tidene etter hvert som de overtok troen på gudene til folk de hadde erobret, og tok dem med i sin egen gudeverden. Dette er grunnen til at aztekerne ble sett på som de mest religiøse av alle indianergrupper.

Det var spesielt to guder som sto høyt over alle de andre; Ild og Jord. Å dyrke korn og andre avlinger krevde mye regn, og på de tørre høyslettene i Mexico oppsto derfor dyrkingen av Tlaloc. Han var den gamle guden for regn og vann og var en av de viktiste gudene i Teotihuacan, gudenes by. Senere overtok Atl hans rolle. Den mest berømte guden var utvilsomt den guddommelige fjæreprydede slangen Quetzalcotatl. Han var symbol på både død (som slange) og gjenfødelse (kledd i de glitrende fjærene fra quetzal-fuglen).

[rediger] Ofringene

Menneskeofringen var en svært viktig del av kulturen til aztekerne. Aztekerne mente at siden de var sønner og døtre av solen, måtte de mate solen med sitt eget blod. For å kunne fullføre sin daglige gang over himmelen trengte sola blod. Dette behovet kunne bare tilfredstilles ved menneskeofringer. Aztekerne trodde solen ville stoppe opp på himmelen om de ikke ofret til den. For å få tak i ofre måtte de ut i krig og ta mange krigsfanger.

[rediger] Offerhandlingen

Selve ofringen besto av at fire prester holdt offeret fast over en buet stein på toppen av tempelpyramiden, mens de fire holdt, åpnet den femte offerets bryst, rev ut det bankende hjertet og holdt det opp mot sola. Etter ofringen ble hjertet lagt i enn spesiell krukke der det ble brent. Liket ble kastet ned fra pyramiden, hodet ble hugget av og hengt langs tempelets grunnmur. Der hang hodet til det råtnet og falt sammen.

Å ofre til sola var det mest vanlige, men det fantes mange andre metoder. Blant annet ble barn druknet til regnguden Tlaloc. Med disse voldsomme ofringene skulle man tro at dette var det verste som kunne skje en krigsfange, men det å bli ofret, ble faktisk betraktet som en ære. Og det høres kanskje rart ut, men mange aztekere meldte seg faktisk frivillig til å bli ofret. Men det var flest slaver som ble ofret.

[rediger] Antallet

Alle de meksikanske folkene var polyteister. Menneskeofre inngikk i de fleste av de forskjellige stammenes religiøse kult. Blant aztekerne antok de årvisse rituelle menneskeofrene eksepsjonelle og gigantiske proporsjoner. Da hovedpyramiden i det store tempel (teocalli) i aztekernes hovedstad Tenochtitlan ble innviet i 1487, under azteker«keiseren» Ahuitzotl (1486-1502), var antallet ofre under den tre- eller fire dager lange seremonien særlig stort. Men kildene gir nokså forskjellige tall: Fra ca 20.000, til 72.344, og så høyt som 80.400. Dokumenter i Vatikanet anslo på midten av 1500-tallet at det snarere kan ha dreid seg om 20.000 ofre. Dette antallet stemte bedre med beregninger som 15.000 som det gjennomsnittlige for «normale» år.

[rediger] Hvor kom ofrene fra?

Aztekerne fremskaffet de mennesker som skulle ofres ved å kreve store antall mennesker utlevert fra underkastede nabostammer, eller ved stadige krigstokter; man hentet seg store mengder fanger fra underlagte eller fiendtlige stammer i det sentrale Mexico. Fangene ble til offerhøytiden ført opp til toppen av hovedtempelet eller en av de andre 13 offerpyramidene. Der ble de rituelt lagt ned på et flatt stenbord. Brystet ble skåret opp og hjertet revet ut. Så ble kroppene rullet ned pyramidene. Det var ikke bare i hovedstaden, men også i andre aztekerbyer (som Tlatelolco, Xochimilco og Texcoco) at slike offer fant sted.

Utstillingen av hodeskaller fra tidligere ofre i tzopantli-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.

[rediger] Tonalli

Viktig for forståelsen av motivene bak disse rituelle menneskeofringer ligger i begrepet «tonalli», som betegner den besjelende ånd. Hos mennesker mente man at tonalli bodde i blodet, og samler seg der i stor konsentrasjon når mennesket er livredd. Derfor måtte de mennesker som skulle ofres holdes ved full bevissthet under prosessen slik at de til fulle ble grepet av vedvarende dødsangst. Gudene var altså spesielt ute etter menneskehjerter. Uten disse årlige ofre ville all bevegelse stanse, til og med solens gang. Når aztekerne foretok sine ofre var det i deres foestillingsverden nødvendig for å forhindre at solens gang skulle ta slutt.

Særlig blodtørstig var krigsguden, Huitzilopochtli. Han krevde sine største ofre hvert 52. år, og da var det verdens undergang som truet. Den spanske erobring av Mexico sammenfalt med dette punkt i aztekernes kalender. På den annen side var Quetzalcoatl en mildere gud. Quetzalcoatl krevde bare dyreoffer, og kunne tilfredsstilles med både slanger og sommerfugler.

[rediger] Kannibalisme

En annen side ved ofringene var kannibalisme. Etter at hjertene var fjernet og kroppene slengt ned tempelsidene ble lemmene skåret av og senere kokt. Blant aztekerne var menneskekjøtt betraktet som en delikatesse, og særlig ettertraktet var armer og lår. Det fortelles av aztekerkeiseren Moctezuma hadde en særlig svakhet for lår servert med tomater og chilipeppersaus. Det er kjent at aztekerne ikke hadde noe dyrehold, slik at menneskekjøtt ble en viktig kilde for adelen å ta til seg proteiner og fett.

Hatet som de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner, var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet lot seg gjennomføre med relativ letthet. Nabostammene så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.