Auld-alliansen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Auld-alliansen var en allianse mellom Skottland, Frankrike og Norge som har sin opprinnelse i et dokument som er den traktat som ble signert av John Balliol og Filip IV i 1295, og hvor ikke minst Norge var en deltager av. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til de britiske øyene. Vilkårene i traktaten var at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre hjelpe til.
Innhold |
[rediger] Den norske bakgrunnen
Etter kong Håkon Håkonssons store, men mislykkede hærtog til Skottland, brøt med arvtakeren kong Magnus Lagabøte med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
Kong Eirik Magnusson, sønn av Magnus Lagabøte, som i ung alder ble gift med en skotsk prinsesse, sto for en danskfientlig politikk som derfor ønsket allianse på andre siden av Nordsjøen. Ekteskapet mellom kong Eirik og den syv år eldre skotske kongsdatteren Margareta i 1281 medførte ikke bare en finansiell medgift, men knyttet også den norske kongen til den skotske tronen. Norge ønsket ryggdekning med både England og Skottland til felles front mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen), men endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.
Margaret, Jomfruen fra Norge, døde før hun kunne overta den skotske tronen, skottene henvendte seg til den engelske kongen og John Balliol ble valgt som ny skotsk konge, men måtte sverge troskap til Edvard av England som overkonge. Da England ville gå til krig mot Frankrike og forlangte at skottene skulle avgi soldater og midler for invasjon, forhandlet skottene bak Englands rygg en avtale med Frankrike og Norge om en gjensidig forsvar.
Traktaten som Skottland ble enige med kong Eirik Magnusson var at Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ (se fotnote nederst) skulle forsyne 100 krigsskip for 4 måneder av året så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg.
Norge påkalte aldri traktaten eller avga en flåte med 100 skip. En av grunnene var at Skottland ikke oppfylte sine finansielle forpliktelser, og den andre grunnen var at Norge ikke ville komme på kant med England til tross for alliansens forpliktelser. Skottland lente seg derfor mot Frankrike.
Merkes kan også den reisen som den norske sendemannen Audun Hugleikson foretok i 1295 ved å dra til Frankrike og klarte å fylle en slunken norsk statskasse med 6000 mark sølv som forskudd for en norsk krigshjelp på 300 skip og 50 000 soldater. Det sier seg selv at Norge aldri ville ha vært i stand til å oppfylle disse betingelsene.
[rediger] Videre påvirkninger
I tillegg til en prinsipiell militær og diplomatisk enighet innvilget alliansen også delt statsborgerskap i landene, i praksis mellom Skottland og Frankrike. Det influerte på dagliglivet for den skotske befolkningen på flere områder; inkludert arkitektur, juss, det skotske språk og matlaging, på grunn av skotske leiesoldater i franske armeer. Skottene fikk også smaken på fransk vin.
I 1326 fornyet Robert Bruce alliansen med Corbeil-traktaten uten norsk deltagelse. I løpet av 1300-tallet og 1400-tallet ble traktaten påkalt seks ganger.
I 1560, etter mer enn 250 år, ble alliansen mellom Skottland og Frankrike offisielt avsluttet ved Edinburgh-traktaten. Skottland ble erklært protestantisk og nå i allianse med protestantiske England (se John Knox). Likevel, enkelte nyanser av den opprinnelige traktaten var fortsatt gjeldende, alle skotske borgere var også franske borgere inntil denne rettigheten ble fjernet av den franske regjering så sent som i 1903.
[rediger] Forbindelsen til Frankrike
I 1336, ved begynnelsen av Hundreårskrigen, den franske kongen Filip IV ga militær støtte for kong David II som senere måtte flykte til Frankrike etter å ha blitt utvist av Edvard III av England.
I 1421 ved slaget ved Bauge tildelt de franske og skotske styrkene et knusende nederlag på de engelske styrkene. Etterpå var Frankrike svært generøse overfor skottene, men seieren var kortvarig: ved Verneuil i 1424 ble de skotske styrkene fullstendig tilintetgjort. Til tross for dette nederlaget hadde skottene gitt Frankrike et verdifull pusterom og effektivt hindret at landet kom under engelsk dominans.
I tillegg, i 1429 kom skottene for å støtte Jeanne d'Arc under hennes berømte frigjøring av Orléans; mange skotter ble etterpå med på å danne Garde Écossaise, en fanatisk lojal livvaktstyrke for det franske monarki. Mange skotske leiesoldater ble boende i Frankrike til tross for at regnet seg selv som skotter.
Fotnote:
- «Groat» er myntenhet fra 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrentlig 1/8 av en unse (: 28,349 g) sølv. 60 000 groats sølv er derfor ikke direkte sammelignbart med 6000 mark sølv.
[rediger] Referanse
- «Norges historie, fra de eldste tider til 1660», Andreas Holmsen, Oslo 1961
[rediger] Se også
- Entente cordiale (Anglo-franske enighet i 1904)
- Anglo-Portuguese alliance
- Acts of Union
