An die Freude
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Den europeiske union |
| Konstitusjon Symboler |
| Første søyle Annen søyle Tredje søyle |
| Kommisjonen Parlamentet Ministerrådet EF-domstolen Revisjonsretten |
| Sentralbanken Den økonomiske og sosiale komité Regionskomitéen Ombudsmannen Investeringsbanken |
An die Freude (til gleden) er en ode (lovsang) skrevet i 1785 av den tyske poet og dramatiker Friedrich Schiller. Den er kjent særlig for Beethoven tonesetting.
Med stor patos beskriver oden et samfunnsideal der alle mennesker har like rettigheter og lever sammen i glede og vennskap. Schiller var en venn av frimureren Christian Gottfried Körner som mellom 1812 og 1816 ga ut Schillers samlede verker. Körner ba ham skrive en ode som kunne brukes på bygningen til frimurerlogen Zu den drei Schwertern i Dresden og An die Freude ble skrevet sommeren 1785 i Gohlis i nærheten av Leipzig. Oden ble tidlig svært populær, blant annet blant studenter.
Ludwig van Beethoven arbeidet i mange år med sin tonesetting av oden i sin niende symfoni, men ble først ferdig i slutten av 1823. Han brukte hele 1. og 2. strofe, samt deler av 2. og 4.
Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi foreslo i 1955 Beethovens versjon som europeisk hymne [1]. I 1972 ble hymnen vedtatt av Europarådet, og fra 1985 har hymnen også vært Den europeiske unions hymne. Etter ønske fra Europarådet arrangerte Herbert von Karajan tre offisielle intstrumentalversjoner, en for klaver, en for blåseinstrumenter og en for orkester. Traktaten om en forfatning for Europa fastslår også at hymnen er Den europeiske unions hymne.
[rediger] Libretto (Beethovens versjon)
Med Beethovens tillegg og endringer i kursiv.
|
