Aftartodoketisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Aftartodoketisme (fra gresk αφθαρτος «uforgjengelig» og δοκειν «synes») var et teologisk kristologisk standpunkt som oppstod omkring år 500, og som forfektet at Kristus i sin menneskelighet ikke kan være av samme natur som vi, men at hans menneskelige natur var blitt forvandlet til å stemme overens med hans guddommelige natur.

Det ble innvendt mot dette lærestandpunkt at en aftartodoketist dermed ikke kan akseptere Kristi sanne menneskelighet, men må forestille seg at Kristi kjød/legeme på et eller annet vis er blitt guddommeliggjort. Denne tanken grenser således til monofysittismen, som var blitt fordømt på konsilet i Kalkedon i 451.

Tilhengerne av aftartodoketismen hevdet at Kristi legeme allerede ved inkarnasjonens begynnelse var blitt forklart (transfigurert) og opphøyet til uforgjengelighet. De samme egenskaper som Kristi legeme hadde etter oppstandelsen ville man med andre ord også tilskrive det fra begynnelsen.