Çatal Höyük
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Çatal Höyük /ʧɑtɑl højyk/ også kjent som Çatalhöyük og Çatal Hüyük. Çatal er tyrkisk for "gaffel" og Höyük betyr "haug". Navnet refererer til en stor neolittisk og Chalcolithic bosetning i sør Anatolia i nåtidens Tyrkia. De tidligste lagene i bosetningen er datert til omkring 7500 f.Kr. Çatal Höyük er den største og mest sofistikerte neolittiske bosetningen som noensinne er avdekket, og regnes som et av verdens tidligste vellykkede bysamfunn.
Çatal Höyük ligger ovenfor et område med hveteåkre på Konyasletten, sørøst for byen Konya i Tyrkia, ca. 13 mil fra vulkanen Hasan Dağ. Den østre delen av bosetningen består av en haug som ville ha reist seg 20 meter over sletten under den seneste neolittiske bosetningen. Det er også en mindre bosetningshaug mot vest, og en bysantisk bosetning noen hundre meter mot øst. Den forhistoriske bosetningen ble forlatt før bronsealderen. En kanal fra Çarsamba elven rant en gang mellom de to haugene, og bosetningen ble anlagt på leire som kan ha vært fordelaktig for jordbruk.
Innhold |
[rediger] Historikk
Bosetningen ble først oppdaget i 1958, og ble kjent gjennom James Mellaarts utgravninger mellom 1961 og 1965. Disse avslørte at denne delen av Anatolia var et senter for avansert kultur i neolitikum. Etter at Mellaart ble utvist fra Tyrkia for sin deltagelse i "Dorak affæren", hvor han publiserte tegninger av tilsynelatende viktige bronsealdergjenstander som senere forsvant (se Pearson og Connor under), lå lokaliteten urørt frem til september 1993, da undersøkelser ved Ian Hodder fra University of Cambridge ble påbegynt. Disse undersøkelsene regnes som noen av de mest ambisiøse som noen gang er utført. I tillegg til ekstensiv bruk av naturvitenskapelige analyser er også analyser av psykologer og kunstneres tolkninger av symbolismene i veggmaleriene brukt.
[rediger] Oppdagelser
Bosetningen ble av Mellaart beskrevet som verdens første by. Det er imidlertid mer korrekt å beskrive den som et forvokst tettsted enn en by. Samfunnet synes å ha bestått av boliger med åpne områder for tømming av søppel. Det finnes ingen klare bevis for offentlige bygninger eller tegn på fordeling av arbeidsoppgaver, selv om enkelte boliger er større enn de andre og har mer omstendige veggmalerier. Hensikten med de større rommene er uklar, mene de kan ha vært hatt en rituell funksjon.
Befolkningen av den østre haugen er anslått til ca. 10,000 mennesker, men totalen har sannsynligvis variert gjennom bosetningens historie. En gjennomsnittlig befolkning på mellom 5,000 til 8,000 mennesker er et rimelig anslag. Befolkningen bodde i hus som var plassert på en tilsynelatende vilkårlig måte. Det fantes ingen gangstier eller gater mellom husene. De fleste hadde inngang i taket, som kunne nås ved interne og eksterne stiger. Åpningene i takene fungerte også som ventilasjon, hvor frisk luft ble sluppet inn og røyk fra ildstedene ut. Interiøret var karakterisert av tømmerstiger eller bratte trapper, vanligvis plassert i sørveggen av rommet, sammen med ildsteder og ovner. Hvert hovedrom fungerte som et område for matlagning og dagligdagse aktiviteter. Plattformer langs veggene av hovedrommene ble brukt til sitteplass og til arbeid og som senger. Disse plattformene, og alle de interne veggene, var dekket av kalk for å få en glatt overflate. Tilstøtende rom ble brukt som lagerrom, med inngang gjennom lave døråpninger fra hovedrommene. Alle rommene ble rengjort ofte. Arkeologene fant svært lite søppel inne i bygningene, men fant store hauger med søppel på utsiden. Disse inneholdt kloakk og matavfall så vel som store mengder aske. I fint vær kan mange av de daglige aktivitetene ha foregått på takene, som sannsynligvis utgjorde åpne plasser. Senere i bosetningen ble det bygget store kommunale ovner på disse takene. Husene ble etterhvert fornyet ved nedrivning og senere oppbygging, noe som førte til at haugene ble dannet. Inntil 18 bosetningslag ble funnet.
Menneskene i Çatal Höyük begravde sine døde inne i landsbyen. Menneskelige levninger har blitt funnet i groper under gulvene og under ildsteder og plattformer i husene. Kroppene hadde blitt (flexed) før gravleggelsen, og var ofte plassert i kurver eller pakket inn i sivmatter. Disartikulerte bein i enkelte graver indikerer at kroppene har ligget ute i friluft en stund før de har blitt samlet sammen og gravlagt. I noen tilfeller har gravene blitt forstyrret, og individets hode fjernet for bruk i ritualer i andre deler av landsbyen. Enkelte hoder hadde blitt malt for å etterligne menneskelignende ansikter, et rituale som har paralleller i neolittiske boplasser i Syria og Jeriko.
Veggmalerier og figurer har blitt funnet over hele boplassen. Bildene består hovedsakelig av erigerte falloser, grupper av mennesker i jaktscener, samt dyr som for eksempel storfe, hjort og gribber. Dyrehoder har blitt funnet montert på vegger. I tillegg har man funnet leiremodeller av kvinner i de øverste lagene av bosetningen. Ingen templer har blitt funnet, men det antas at menneskene som bodde her hadde en religion med mye symbolikk. Rom med konsentrasjoner av disse figurene kan ha hatt en religiøs funksjon.
[rediger] Eksterne lenker
- Çatalhöyük Excavations of a Neolithic Anatolian Höyük
- The First Cities: Why Settle Down? The Mystery of Communities
[rediger] Videre lesning
- Balter, Michael (2005). The Goddess and the Bull: Catalhoyuk, An Archaeological Journey to the Dawn of Civilization. New York: Free Press. ISBN 0743243609. (A highly condensed version was published in Smithsonian Magazine, May 2005.)
- Hodder, Ian, editor. On the Surface: Çatalhöyük 1993-95. Cambridge: McDonald Institute for Archaeological Research and British Institute of Archaeology at Ankara, 1996. ISBN 0951942034.
- Hodder, Ian. Women and Men at Çatalhöyük. Scientific American Magazine, January 2004, (update V15:1, 2005 - see www.sciam.com).
- Mellaart, James. Catal Huyuk: A Neolithic Town in Anatolia. New York: McGraw-Hill Book Company, 1967.
- Pearson and Connor. The Dorak Affair. New York, Atheneum, 1968.
