Vi har så korte armar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vi har så korte armar - med undertittel Tilstandsrapportar - er en roman av Olaug Nilssen fra 2002.

Liv og Ølgjer er to ungdommer på omtrent samme alder fra bygda Skoddeheimen i Sogn og Fjordane. Begge studerer i Bergen. I tilbakeblikk får vi glimt av oppveksten i ei bygd der skodda ligger tjukk i dagevis og sola bare unntaksvis er framme og får folk til å gå ut, møtes og le sammen.

En får inntrykk av at både Liv og Ølgjer har vært utsatt for en viss grad av mobbing – eller at de iallfall ikke har vært med i gjengen. Det har derimot de to fandenivoldske jentene – «vi» – som åpner og avslutter romanen, og som rett som det er kikker inn gjennom vinduene eller lytter ved dørene til hyblene deres. Disse kan like gjerne representere følelsen hovepersonene har av å bli fulgt med våkent blikk av omgivelsene, dvs. hjembygda. For både Liv og Ølgjer prøver å bryte opp fra de verdiene de er oppvokst med og finne sitt eget liv.

Ølgjer er den som best ser ut til å lykkes med det, mens Liv lammes av tanken på hvordan hun tar seg ut i andres øyne – enten det er studiekamerater eller Ølgjer, som hun gjerne vil elske og bli elska av. Mye av romanen skildrer Livs fantasier i form av indre monolog eller dagboksblad. Naturligheten og erotikken befinner seg på fantasiplanet. Hun viser dessuten tendenser til manisk renslighet, og plages sjølsagt av de andres noe lemfeldige renhold i hybelhuset.

Nilssen skriver en typisk modernistisk prosa, med sitater, allusjoner og tekstbiter fra andre verk – særlig salmer. Det veksler mellom nåtid og fortid, og det er umerkelige overganger mellom ytre og indre plan, mellom fantasi og virkelighet. Dialogene kan begynne som reelle dialoger, for så å bevege seg over til å bli Livs indre samtaler med andre. Lange partier kan minne om bevissthetsstrøm der teksten styres av assosiasjoner og tankesprang.

Tittelen antyder et pessimistisk syn på mulighetene for mennesker til å nå hverandre i meningsfull kommunikasjon.