Trinovanter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Trinovantene, eller trinobantene var en keltisk stamme som levde i dagens England før romernes invasjon. Deres område lå på nordsiden av Themsen, i dagens Essex og Suffolk, og inkluderte også områder som i dag er del av London. Navnet betyr «de sterke». Hovedstaden lå der romerne anla Camulodunum, dagens Colchester. Dette regnes som et mulig sted for det mytiske Camelot.

Da Julius Cæsar invaderte de britiske øyer i 55 f.Kr. ble trinovantene styrt av Cassivelaunus, som var høvding for catuvellaunerne. Deres egen høvding hadde antagelig blitt avsatt av Cassivelaunus, og arvingen Mandubracius tok tilflukt hos romerne. Han ga viktig informasjon til romerne, som til gjengjeld fikk han innsatt som høvding over trinovantene. Da romerne i år 9 ble slått av teutonerne under Arminius ble deres oppmerksomhet fjernet fra Mandubracius, og catuvellaunernes leder Cunobelin angrep dem og tok Camulodunum.

Trinovantene forsvant dermed en tid som selvstendig stamme, men dukket opp igjen i 61, da de sluttet seg til Boadiceas opprør. Navnet hadde da fått en ny form, Troi-novantes («Det nye Troja»), noe som er kilden til Geoffrey av Monmouths påstand om at det keltiske Britannia var grunnlagt av Brutus, som hadde sitt opphave i Troja.