Tiende

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tiende er en skatteform med bibelsk bakgrunn. I Femte Mosebok 14, 22 står det «Hvert år skal du gi tiende av alt det som vokser på marken din.» I en del kristne trossamfunn praktiserer man fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.

I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfars styre (1103-1130). Skatten påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige.

[rediger] Bakgrunn

Tiende

[rediger] Kongetiende

Etter reformasjonen i 1536/1537 ble den regulære tienden avløst av den såkalte kongetienden, noe som betød at kongen fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongstienden gjort om til en grunnbyrde på fast eiendom, som ble utredet «in natura» etter kapiteltakst eller i rene penger. Grunnbyrden ble opphevet først i 1918.