Terje Vigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Terje Vigen er et episk dikt, skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Det ble utgitt i hans bok Digte fra 1871.

Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under Napoleonskrigen og kornblokaden 1808–1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge.

Diktet er illustrert av Christian Krohg. I tidligere generasjoner gikk det sport i å kunne gjengi utenat så mye som mulig av diktet. Bakgrunnen for dette er at diktet inngikk i folkeskolens grunnpensum, og at det var påkrevd at alle barn skulle kjenne det.

Diktet er regnet som sentralt i den nasjonale grunnfortellingen.

[rediger] Historien

Terje Vigen er en sjømann, bosatt i Aust-Agder, ikke langt fra Grimstad. Han gifter seg og får en datter, Anna, som gir livet en ny mening for ham. Når krigen kommer i 1809, blir han tvunget til å ro over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera. På vei tilbake fra Danmark blir Terje Vigen plukket opp av en engelsk skute. De holder ham fanget i fem år, og når han kommer hjem, finner han kone og barn døde. Han tar opp arbeid som los langs kysten, men bærer samtidig på et sterkt nag mot dem som hindret ham i å redde familien sin.

Diktets dramatiske høydepunkt inntreffer når Terje senere, som los, kjenner igjen den engelske lorden som i sin tid fanget ham, og han blir i stand til å hevne seg. Han repeterer engelskmennenes handling mot hans egen båt, og slår hull på den som skal berge dem:

Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt ---

der raste på vraget en strid - ;

men moderen løftet sin datter højt

på armen, af rædsel hvid.

"Anna, mit barn!" hun skreg i sin ve;

da bævred den gråsprængte mand;

han fattet om skødet, drev roret i læ,

og båden var fast som en fugl at se,

slig foer den i brått og brand.

Terje Vigen gjør lorden oppmerksom på hva som engang hendte på samme sted, og lorden kjenner ham igjen:

Da jog et minde om halvglemt dåd

lig et lyn over lordens træk --,

han mintes matrosen, som lå med gråd

iknæ på korvettens dæk!

Da skrek Terje Vigen: Alt mit du holdt

i din hånd, og du slap det for ros!

Ett øyeblik endnu, og gjengjeld er voldt---!"

Da var det den engelske stormand stolt

bøyde knæ for den norske lods.

Deretter følger Terje Vigens lange tale, der han gjør rede for den store sosiale forskjellen mellom ham og engelskmannen, for å forklare hvor lite lorden forsto den gangen. Han vil gi lorden en lekse, for å minne ham på hva det koster å miste familien sin:

Barnet han greb og svinged det frit,

med den venstre om ladyens liv.

"Tilbage, mylord! Et eneste skridt, –

og det koster dig barn og viv!"

På sprang stod Britten til kamp påny;

men armen var veg og mat; –

hans ånde brændte, hans øjne var sky,

og hans hår – så kendtes ved første gry –

blev gråt i den eneste nat.

Men Terjes pande bar klarhet og fred,

hans bringe gik frit og stilt.

Ærbødig løfted han barnet ned,

og kyssed dets hender mildt.

Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,

hans stemme lød rolig og jevn:

"Nu er Terje Vigen igen sig selv.

Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;

for jeg måtte – jeg måtte ha'e hævn!

Men til slutt blir det forsoning, og når den engelske yachten seiler ut fra Norge, heiser den det norske flagget, og Terje Vigen kan avslutte med ordene:

"Stort har jeg mistet, men stort jeg fik.

Bedst var det, kan hænde. det gik som det gik, --

og så får du ha`e tak da, Gud!"

[rediger] Eksterne lenker

hive.no – gjengivelse av teksten
museumsnett.no: Harald Noreng: Henrik Ibsens Terje Vigen med bakgrunn i dikt og virkelighet – fulltekstversjon av hefte utgitt av Ibsenhuset i Grimstad i 1994