Superleder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En superleder er et elektrisk ledende stoff som har en elektrisk motstand lik null ohm eller ekvivalent resistivitet på null Ω · m.

Nederlenderen Heike Kamerlingh Onnes gjorde i 1911 et eksperiment der han kjølte kvikksølv ned til -269° C, for å måle hvordan den elektriske motstanden da ville oppføre seg. Han fant til alles overraskelse at motstanden forsvant. Slik ble superledningen oppdaget. Han ble foreslått som mottaker av Nobelprisen i fysikk i 1912, men vant ikke. Det gjorde han derimot i 1913!

Den teoretiske forståelsen ble ikke klar før i 1957, da de amerikanske fysikerne John Bardeen, Leon Cooper og John Schrieffer lanserte sin BCS-teori om superledning, en teori de fikk Nobelprisen for i 1972. BCS-teorien forklarer hvordan fenomenet kan fungere rundt det absolutte nullpunkt, men egner seg dårlig for høyere temperaturer.

I 1986 kom det et gjennombrudd med superledere med høyere temperaturer, da Karl Müller og Georg Bednorz ved IBM Research Division i Zürich, Sveits skapte en superledning ved bare -238°C.

Dagens rekord holdes for øvrig av en kvikksølvholdig keram, HgBaCaCuO, som blir superleder ved -113 ° C hvis den er utsatt for et trykk som tilsvarer 90000 atmosfærer.

Hvis man induserer en elektrisk strøm i et superledende materiale, vil elektronene gå rundt i ring, omtrent som i en spole, slik at det superledende stoffet oppfører seg som en magnet. Slike superledende magneter kan være mye sterkere enn vanlige fastmagneter, noe som gjør dem egnet til for eksempel svevetog.