Spanias bank
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Spanias bank (sp: Banco de España) er sentralbanken i Spania.
Banco de España har sine røtter tilbake til 2. juni 1782 da bankens forløper, Banco National de San Carlos, ble etablert av kong Carlos III. Dagens navn fikk banken i 1856.
Banco National de San Carlos var i starten Statens bank, og var ledet av Francisco Cabarrús. Den ga kreditt til Staten, og hadde lov til å utstede penger (ihendehaver-sedler), men gjorde det kun i korte perioder. De første årene gikk banken godt, bl.a. tok de 4% rente på lånene til Staten. Imidlertid var Spania involvert i en serie kriger fra 1793 til 1814, og trengte stadig mer penger, noe som gjorde banken nær konkurs. I 1814 skyldte Staten hele 300 millioner real, dvs 75 millioner pesetas.
De forhandlet med Spanias finansdepartement om å få tilbakebetalt noe av gjelden, noe de gjorde i 1829, ved finansminister Luis López Ballesteros. Han hadde også innført årlige budsjetter for Staten. For å bistå Staten med kortsiktige lån i forbindelse med årsbudsjettene opprettet Finansdepartementet et fond til banken på 40 millioner real, og banken ble omgjort og fikk det nye navnet Banco Español de San Fernando. Denne banken hadde også rett til å utstede penger.
Også to andre banker, «Banco de Isabel II» i Madrid og «Banco de Barcelona», hadde rett til å utstede penger.
Banco de Isabel II fikk i 1847 store økonomiske problemer, etter at de hadde eksponert seg for lånerisiko mot noen få låntakere, som gikk konkurs. Banken sto i fare for å gå konkurs selv, men dette ble unngått ved at banken ble slått sammen med Banco Español de San Fernando. Den nye banken beholdte navnet Banco Español de San Fernando.
Tidligere finansminister Ramón Santillán ble ansatt som banksjef i den nye banken, for å få den på fote etter sammenslåingen. Det var også han som foreslo at banken skulle åpne filialer i alle større byer (utenom Barcelona og Cádiz, som hadde egne banker som utstedte penger), under navnet «Banco de España». Det ble imidlertid vedtatt i 1854 at retten til å utstede penger skulle ligge til bankene i provinsene, så selv om den tok navnet Banco de España i 1856, ble det i første rekke kun en bank for byene Madrid, Alicante og Valencia, med lokale banker i 20 andre byer som distribuerte penger for dem.
I 1874fikk Banco de España eneretten på trykking av penger, og i 1887 hadde de 55 avdelingskontorer.
Den nye bankloven i 1921 var den første som regulerte forholdet mellom Banco de España og bankene, og var med å utvikle banken i retning av en sentralbank.
Under Francisco Franco (perioden 1939-1975) fikk banken en mindre selvstendig rolle, som mer underordnet Finansdepartementet, i den første perioden. Fra 1959, med «Stabiliseringsplanen», ble sentralbankens rolle igjen basert mer på realøkonomiske hensyn enn Francos politikk. Etter dette er sentralbankloven fornyet både i 1980 og 1994, og sentralbanken har blitt en rendyrket sentralbank, med ansvar for pengepolitikken i Spania.
Siden Spania i dag er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Spania og i EU.
Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Spania, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året.
Sentralbanksjef er pr november 2005 Jaime Caruana.
