Slaget på Re 1163

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

For slaget på Re i 1177, se Slaget på Re

Slaget på Re 1163 er det første av to slager under Borgerkrigstiden og dessuten det siste slaget i Brødrekrigen der Herdebrei-partiet fikk seg en varig knekk ved tapet av Sigurd fra Rør som var blitt jarl.

[rediger] Bakgrunnen

Nederlaget under Slaget ved Sekken i 1162 var så voldsomt at bare Opplandene var tilbake under Sigurd Jarls kontroll. Han tok der fram et nytt kongeemne, Sigurd Markusfostre som var frillesønn etter Sigurd Munn. Sigurd Munn hadde etterlatt seg mange barn, ettersom han var en ganske utsvevende skjørtejeger. Men bare opplendingene sluttet seg i større gruppe til Sigurd Jarl. Han hadde i eget følge beholdt veteranene fra mange slag, og disse var høyt respektert.

Under juletiden holder Erling Skakke seg i Tønsberg om vinteren. Dette fikk Sigurd Jarl til å beslutte seg til å angripe Tønsberg. Erling Skakke måtte forberede seg på et angrep i lang tid. Hver kveld samlet han derfor sine styrker i flere fylkinger, fordi et nattangrep kunne få katastrofale resultater for ham. I februar 1163 fikk han høre at Sigurd Jarl hadde kommet til Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Han rykket natt til 20. februar 1163 frem med ca 1 600 mann. I følget var det også, interessant nok, minst 500 hester. Bruk av hest under borgerkrigstiden var mer alminnelig enn mange tror - store hærer reiste på hestrygg på tvers av Norge.

Det var ingen godt utrustet hær som dro ut, for Erling Skakke bare hadde sitt følge med. Han mobiliserte derfor bymenn i Tønsberg og områdene omkring, for å ha mange nok menn. Det var to mann om hvert skjold.

Sigurd Jarl valgte å blir på Re, mot bedre vitende. Han fylket sin hær oppå en bakke som lå mot en bru som leder til gården på Re.

[rediger] Slaget

Da Erling Skakke så at Sigurd Jarl hadde fylket sin hær på høyere posisjon på en bakke så de kunne angripe en kommende hær på veien med brua, flytter han sin hær om så han kunne fylket sine styrker beskyttet av ei brekk eller å mot bakken. Erling Skakke stilt opp kongemerket som vist at kong Magnus Erlingsson var der og deretter satt fotfolk i fylking foran på kanskje rundt tusen mann. Bak fylkingen stod pansrede rytterne til hest, kanskje få hundrer av menn. Kavaleri består ikke av ridderstyrker eller bruk av angrep for å brøt opp en fylking den gang, men for flankeomgående manøverering og forfølgelse for å påført motparten størst mulig tap.

Erling Skakke kommanderte fylkingen om fra bruen over åa som var grunt nok å vasset på og kom på den andre siden ved foten av bakken. Sigurd Jarl bevege så sin hær om langs bakken mot dem og under hærrop angriper jarlens menn Erling Skakke`s menn. 300 av Erling Skakke`s menn rømte vekk før det kom til sammenstøt, men overtaket var likevel for stor så jarlens hær etter harde kamper blir drevet inn i skogen bak dem. Rytternes rolle under slaget er ikke kjent, men kan ha vært viktig under forfølgelsene av de slagne troppene over bakken mot skogen. Sigurd Jarl falt sammen med Jon Sveinsson, en stormann, sammen med nesten 40 mann. Det er en mulighet for at enda flere menn var blitt felt under forfølgelsene. Erling Skakke etter slaget som var fort overstått, fant den døende Sigurd Jarl i ferd med å blir plyndret for sin klær og annet. Etter å ha slått vekk plyndrerne så han at jarlen var akkurat død.

[rediger] Etterspillet

Erling Skakke vendte tilbake til Tønsberg, men lot kontingenter i egne hær få drar ut på leting etter stormenn og rømlinger som hadde kommet seg vekk fra nederlaget på Re, de fant og drepte Eindride Unge syv dager senere. Sigurd Markusfostre blir ført vekk av sin fosterfar Markus fra Skog til Viken om våren 1163 og videre til Konghelle. Der fant Erling Skakke dem og forfølgte dem til Hisingen. Av en eller andre grunn er det dessverre dårlig med detaljer i flere år under 1160-årene så man vet det var et lokalt slag på Båhuslen eller Østfold uten å vite mer. Slaget skulle ha sluttet med nederlag så Sigurd Markusfostre måtte til Opplandene og videre til Trøndelag der han blir hyllet som konge.

Med flere skip for Markusfostre`s krigerflokken til Møre, deretter langs Vestlandet forbi Bergen og tilbake nordover. Erling Skakke dro så til Viken med en stor hær for å unngår at Sigurd Markusfostre skulle kunne biter seg fast der. Bergen var uangripelige for den unge kongens krigerflokk som kalles Markusmennene som i september 1163 blir jaget vekk av lendmannen Nikolas Sigurdsson. Detaljer er igjen uklar, men Markus og Sigurd Markusfostre med deres skip kom til Skorpo på sørsiden av Krossfjorden utenfor Bergen der de gikk på land. Nikolas Sigurdsson tok det etterlattede skipet og lot flere av de gjenværende drepes, få dager senere fant lendmennene fra Bergen både tronpretendenten og hans fosterfar som blir ført til Bergen. Der ved mikkelsmess den 29. september 1163 eller 1164 blir Sigurd Markusfostre halshogd og hans fosterfar hengt.

Erling Skakke i Viken fikk trøbbel med hisingbuene på øya Hisingen så ved jula i 1163 lot han en hær går over isen fra Konghelle og fikk brent ned en gård der hundre mann var massakrert. Den siste rest av motstand mot kongedømmet i Magnus Erlingssons navn var knust. Først ved våren 1164 var de siste stormenn på flykt i Norge tatt av dage.

[rediger] Kilder

Snorre Sturlason, Heimskringla