Slaget i Køge bukt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget i Køge bukt var ikke bare Elleveårskrigens første større sjøslag, men også bakgrunnen for en kommandørs tapperhet og offervillighet. Der hadde kommandør Ivar Huitfeldt av norsk opprinnelse holdt sin posisjon vendt mot den svenske slagordenen og valgt å ikke flytte seg for å redde den dansk-norske flåten fra entens hans skip Dannebrog som var satt i brann eller svenskene.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Flåtene 3 Sjøslaget 4 Etterspillet 5 Kilder

[rediger] Bakgrunnen

Krigens utbrytelse i oktober 1709 kom sent for den dansk-norske orlogsflåten under generaladmiral Gyldenløve som dekke i første omgang overførselen av de danske styrkene til Råå i Skåne tidlig i november. Fatningen var langtfra gunstig for en krig dersom det var mangel på enhver, selv sjøoffiserer og forberedelsesarbeidet blir langsommere enn ventet. Flåten som hadde 41 orlogsskip, 13 fregatter og flere mindre fartøyer ved året 1709 var utsultet på finansielle midler og ressurstilgjengelighet, offisergarden hadde under et maktvakuum etter generaladmiral Jens Juels død i 1700 blitt kompromittert, noe som affektere kompetansenivået generelt sett. Det eneste som ikke var beksvart for flåten var at den svenske flåten med 48 orlogsskip var i en likende fatning.

Nederlaget under Slaget ved Helsingborg i mars 1710 fikk flere strategiske konsekvenser, for de allierte vil gjentar invasjonen av Skåne med de russiske hjelpestyrker som hadde kommet til Danzig i mangel på en slagkraftig dansk hær og derfor måtte forbindelsene over Østersjøen sikres. Svenskene kunne frigjøre deres midler for den svenske flåten som ledd i deres forsvar og vil derfor forstyrret de alliertes forberedelser. Allerede ved våren hadde svenskene sendt en eskadre til farvannet under Skåne der de kunne observere en lik stor dansk eskadre krysser mellom Rügen, Møn og Bornholm.

De store vansker med å kunne rustet ut den dansk-norske hovedflåten ment for eskorte for en transportsflåte utpekt for overførsel av de russiske styrker i Danzig gjorde at Gyldenløve kunne ikke slå ut fra Københavns red før den 14. juni 1710. Mens Gyldenløve måtte få de verste skader og vedlikeholdsproblemer utrettet observere fregatten Ørnen utenfor Karlskrona den svenske flåten på rundt tyve krigsskip og ment de var ikke utrustet for sjøferd den 30. juni. Dersom svenskene hadde besluttet å blir der kunne Gyldenløve avse flere orlogsskip til dannelsen av Nordsjøeskadren som tiltak mot det svenske kapervesenet og den svenske Gøteborgseskadren som hadde kommet ut og tatt herredømme over Kattegat. Men han satt seg mot planen om å transportere den russiske hæren til Sverige dør for Stockholm fordi først måtte den svenske flåten blir elimintert. Likevel beordrer Frederik IV ham til å overføre troppene til Sjælland enda den svenske flåten i Karlskrona gjør overførselen farefullt.

Ved Bornholm lå Gyldenløve med sin flåte utover sommermånedene, men dårlig proviant og mangel på drikkevarer tvunget ham å returer tilbake ved juli. Der måtte han sende 2 000 menn på land eller på hospitalskip. Gang på gang var forberedelsene utsatt og endelige den 14. september 1710 kunne Gyldenløve slå ut fra ankerplassen i Køge bukt som eskorte for flåten på 83 transportfartøyer, men kom ut for stormvær som gjør stor skade på både hovedflåten og transportsflåten. Etter å ha underrettet sin halvbror om tilstandene fikk han ordre om å vende tilbake fra Bornholm medregnet de seksti transportfartøyer han kunne gjør rede på. Men 27 skip fortsetter videre uten å vite at eskorten hadde snudde så det kom kontraordre fra kongen om å blir ved Bornholm. Men kontraordren kom for sent.

Den 1. oktober hadde Gyldenløve vendt tilbake til ankerplassen i Køge bukt. I mellomtiden var svenskene opptatt med å rustet deres flåte i Karlskrona og de første sammenstøter kom allerede da den danske fregatten Hvide Falk var jaget bort av 4 orlogssskip som i tur var jaget bort fra Bornholm av 6 andre danske krigsskip. Da Wachtmeister lærer at den dansk-norske flåten var observert ved Bornholm med et halvt hundre transportfartøyer den 23. september, stakk han ut og nådde Bornholm. Wachtmeister var likevel ikke klar over den aktuelle situasjonen og hadde tenkt seg å blokkere transportsflåten, avskjærer den dansk-norske flåten fra dens ankerplass og eventuelt tilintetgjør den. Så da Wachtmeister ankret ved Møn den 3. oktober visste ikke han at Gyldenløve var kommet til Køge bukt i forveien.

[rediger] Flåtene

Generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve med 26 linjeskip og 21 andre fartøyer med 1808 kanoner:

• Elephanten 90 stykker flaggskip for generaladmiralen
• Fredericus IV 110 stykker som en av samtidens største krigsskip
• Danneborge 94 stykker
• Justitia 90 stykker
• Norske Løve 84 stykker
• Tre Løver 78 stykker
• Prinds Christian 76 stykker
• Sophia Hedvig 76 stykker
• Wenden 72 stykker
• Dronning Louisa 70 stykker
• Haffru 70 stykker
• Beskjermer 64 stykker
• Ebenetzer 64 stykker
• Svan ( Svanen? ) 60 stykker ( Hannibal (skip)?
• Oldenburg 52 stykker
• Sværdfisk 52 stykker
• Tomler 52 stykker
• Fyen 50 stykker
• Island 50 stykker

4 eller 9 fregatter inkludert Høyenhald og 4 snauer, 7 brannskip, to galioter og to hospitalskip

Riksadmiral eller admiralgeneral Hans Wachtmeister med 21 linjeskip og 9 andre fartøyer med 1512 kanoner:

• Göta Lejon 90 stykker flaggskip for riksadmiralen
• Enighet 94 stykker
• Tre Kronor 86 eller 96 stykker
• Wenden 82 stykker
• Sverige 82 stykker
• Princessa Hedvig 80 stykker
• Princessa Ulrika 80 eller 84 stykker
• Göta 76 stykker
• Nordstjerna 76 stykker
• Prins Carl 76
• Prins Carl Fredrik 72 stykker
• Småland 70 stykker
• Karlskrona 70 stykker
• Skåne 68 stykker
• Bremen 64 stykker
• Fredrika Amalia 62 stykker
• Westmanland 62 stykker
• Pommern 56 stykker
• Södermanland 56 stykker
• Wachtmeister 56 stykker
• Werden 54 stykker

9 andre fartøyer inkludert brannskiper.

[rediger] Sjøslaget

Tidlig om morgen den 4. oktober 1710 observere danskene som hadde ved en feil ikke satt ut vaktskip, tretti seilere som vist seg ved Stevns fra sør og trodde først det var transportskipene som hadde vendt tilbake fra Danzig. Men ikke lenge etterpå konstatere man at det var krigsskip og dette var kommet som en stor overraskelse ved kl. 9 fordi skipsjefene hadde kommet til krigsråd ombord på flaggskipet mens flåten lå i deres ankerplass innest mot den sørlige strand av Køge bukt. Overraskelsen var så stor at etterhvert timene gikk så sjøoffiserer seg nødt til å forberede seg på strid i en fart og etter matrosen Niels Danielsen Trosner var enhver overflødig kastet over bord, selv svin, gjess og får.

Vinden var sydøst i stiv kuling så svenskene hadde vinden i deres akter mens danskene var nødt å varper seg mot vinden. Fordi skipene hadde bare lagt ut et anker svaie de rundt etter vinden. De måtte varpe seg ved å hale seg over ankeret og så kunne trekke seg mot vinden for å frigjøre ankeret. Men vinden var sterk og etter en stund med harde tak så Gyldenløve seg nødt til å beordrer alle skipene om å kappe av ankertauene. Det var da Trosner så den selsomme episoden hvor enhver overflødig var kastet over bord og antakelig var det for å kunne gjør skipene lettere. Da ordren kom, var det ved kl. 11.30 om formiddag.

Etter å ha kappet av deres ankertauene forsøker danskene på babord øst i le å komme i orden men forvirringen i det trange farvannet var stor så det kan bare ha vært to sammensatte styrkekonsentrasjoner, avantgarden og arrieregarden som kunne slå opp i nordøstlig kurs mot midten av bukten. Kommandør Ivan Huitfeldt på 94-kanoners Dannebrog sammen med Mars var først ut, men i sørlige retning. De andre dansk-norske linjeskipene fra østlige plassering inkludert storskipet Fredericus IV fulgt Huitfeldts eksempel så deres slagorden i midten av bukten hadde stevnene vendt sørover.

Wachtmeister hadde lagt ut på sørvestlig kurs i kjølvannsorden i hensikt på å stormet inn i ankerplassen som lå på sydlige del av bukten, men så snart han så flere dansk-norske skip inkludert Dannebrog krysser seg mot midten av Køge bukt måtte han vende om flåten i nordlige kurs mot Amager. Han vil tilintetgjør den sårbare dansk-norske flåten og vil ikke at den skulle slippe unna eller risikere å kom for langt inn i bukten. Men vendingen reddet den dansk-norske flåten som nå hadde fått tid til å danne en linje. Dessuten var hans plan om å ødelegger eskadren som hadde tvunget fram vendingen, ødelagt av en uventet hendelse.

Dannebrog blir gjenstand for en voldsom bredsidebeskytning fra hele den forreste del av den svenske linjen, deretter senteret medregnet alle fem tredekkers linjeskiper, men helt i starten etter bare fem til seks skudd var utløst, kom akterskipet i brann. Huitfeldt hadde kommet opp i le og hadde sterk vind mot sitt skip. Det er ikke mulig å vite om det var svensk ild eller gnister og glød fra kruttladningene i kanonene som antente akterskipet øverst opp, men med kraftig blås kom brannen fort utenfor kontroll og først kunne man ser det flamme opp ved mesanmasten. Tross dette kjempet Huitfeldt og hans mannskap med dødsforakt og klarer å avfyrte hele tre lag med alle kanoner vendt mot svenskene. Dessuten hadde Huitfeldt kastet ankeret på vannet. Denne handlingen er omdiskutert, men trolig var det for å unngår å kom i drift utenfor kontroll og inn i den dansk-norske linjen. Et linjeskip av den størrelse kunne ha minst tre større ankre.

Ikke lenge etterpå var hele skipet i lys lue og observatører blant dem matrosen Trosner så hvordan noen av folkene ombord trengt seg ut på baugspydet som også kom ut i fyr så disse måtte kaste seg ned på vannet. Under en og en halv time etter ilden hadde oppstått eksplodere Dannebrog så bare småsmuler var tilbake. Over 550 omkommet.

Det brennende krigsskipet hindret svenskene fra å fortsetter vestover i deres vending og under den sterke vinden nærmere seg Amagers sørlige ende med grunt farvann der. Wachtmeister gjenkjente faren og straks vende om avantgarden og senteret, men arrieregarden kom for nær grunnen. Admiralskipet Tre Kronor og schoutbynachtskipet Princessa Ulrika kunne ikke fort nok vendt om og gikk meget hardt på grunn.

Wachtmeister vendt om i sørlige kurs og så stoppet opp ved ettermiddag mot kl. 17 bare for å se at den dansk-norske flåten som hadde flere skip enn ham, stille seg opp på en intakt kjølvannsorden. Dessuten blåse det nå opp så en sjøstrid under orden var ikke lenge mulig, kanonportene på underste kanondekk kunne ikke åpnes i så grov sjø. Han måtte derfor avbryte angrepet som hadde gått galt og deretter ankret nordøst for Stevns.

Gyldenløve så dette og trekke deretter flåten tilbake til ankerplassen, men nå under forberedelse for å gjentar kamp og enda lengre innover i bukten mot nord. Han vil gjentar sjøslaget når været hadde roet seg.

[rediger] Etterspillet

Været forblir hard de neste dager. Begge flåter lå fremdeles til ankers så Wachtmeister så seg nødt til å måtte ødelegger de to grunnstøttede linjeskiper Princessa Ulrika på 84 stykker og Tre Kronor, en tredekker på 96 stykker etter å ha satt besetningene på båt over til Landskrona. De var ikke til å rikke etter lang tids innsats med å reddet disse.

Men en uventet gevinst dukket opp den 6. oktober fordi ved å ankret opp ved Stevns står de i veien for en sterk strøm fra sør så eskorten på to fregatter, Ørnen og Flyvende Abe med rundt 20 transportskiper kom rett inn i den svenske orlogsflåten. Hard strid brøt ut og ved å seilte meget kloss på landet og på Præsto red klart transportsflåten med eskorten å kom seg gjennom med unntak av 5 skip som gikk på grunn. Eskorten klart på et vis å reddet flåten inn i sikkerheten i Præsto. De som gikk på grunn blir tatt av svenskene.

Gyldenløve lettet anker og kunne overtar den svenske ankerplassen ved Stevns som var forlatt i forfølgelsen av transportsflåten. Været hadde nå roet seg så det var nå mulig å ta opp sjøslag på nytt, men Wachtmeister hadde sett hvor sterk den dansk-norske flåten var med 46 skip mot bare 28 i hans flåte. Han kunne ikke håpet på å vinne mot en overlegne motstander i trang farvann de har dårlig kjennskap med og vil derfor går over til å blokkere overførselen fra Danzig som ved det tidspunktet var kansellert.

I 7. oktober vendt Wachtmeister så ut på åpen sjø. Gyldenløve umiddelbart tok opp forfølgelse og i to dager manøvrer begge flåter seg i slagorden klar til å slåss, men Wachtmeister holdt seg i lovart og deretter avverget et dansk-norsk angrep. Først ved ettermiddag den 8. oktober hadde Wachtmeister kommet seg forbi Falsterbo og kunne ankret opp ved Ystad. Gyldenløve stoppet ved Falsterbo og besluttet seg å holde krigsråd siden de nå ment at de kan avvente et svensk angrep.

Klar over tilstanden med 2 000 sjømann for lite og hele 15 % av de gjenværende i besetningene syk, kunne ikke Gyldenløve og de andre sjøoffiserer ta opp slag over tid og dessuten hadde høstværet med mye storm ankommet. Å krysse etter den svenske flåten kunne være på grensen til det mulig og deres kapasitet for kamp var allerede redustert i forveien. Han vendt så tilbake til København.

Wachtmeister ment å ha løst hans oppgave da meldningen kom om at Gyldenløve var dratt til København, hvilken var å hindret overførselen av de russiske styrker som kunne ha gjort en ny invasjon av Skåne mulig. Men han hadde lidd et strategisk tilbakeslag for hans store sjanse hadde oppstått og den gikk bort fordi Ivar Huitfeldt på Dannebroge hadde forpurret hans planer ved sin manøvrering og tapperhet. Wachtmeister dro få dager senere tilbake til Karlskrona.

[rediger] Kilder

• Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 8700302260
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i krig 2005 ISBN 8756772696
• Svenska Flottans Historia Bind 2 1680-1814 Årstall 1943