Preposisjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatikalsk ordklasse. Vanlige preposisjoner er i, på, mellom, over, under, av, bak, etter, hos, gjennom.
Preposisjoner bøyes ikke, og står foran et annet ord for å danne en preposisjonsuttrykk (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt postposisjoner.
De kan stå sammen substantiv, pronomen eller verb dersom verbet er i infinitiv.
- Substantiv: Jeg sitter i bilen
- Pronomen: Han fikk en gave av meg
- Verb: Jeg er glad i å danse
Preposisjoner kan fortelle hvor noe er:
- Per sitter på taket
Preposisjoner kan fortelle noe om tid:
- Før du kan gå ut, må du gjøre leksene dine.
Foran stedsnavn brukes i eller på:
- Jeg bor i Oslo
- Du bor på Voss
[rediger] Kasus
I språk hvor man har grammatikalske kasus styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende ordet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus.
På norsk finnes det i enkelte dialekter tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste sammensetninger, som f.eks. til bords, til gårds og fra borde.
