Plantefarger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Plantefarger er farger utvunnet av planter.

Innhold 1 Historie 2 Teknikk 3 Farger 4 Referanser

[rediger] Historie

Vi har skriftlige overleveringer fra oldtidens leger Discorides, Galen m. fl. Karl den Store fikk utarbeidet et reglement for hagebruk som inneholdt lister over de urter og trær som skulle dyrkes på de keiserlige hager. Dette reglement fikk stor betydning for store deler av Nord-Europa. Blant de planter som nevnes var vaid (Isatis tinctoria ), som i alle fall på 800-tallet ble brukt til å farge garn. Det kan ha vært irene som lærte nordmennene å farge garn med lavarter. ”Korkemose” eller ”Kvitkork” kan føres tilbake til det irske ordet «corcur» som igjen skriver seg fra det latinske ordet ”purpur”. Denne lavarten var i middelalderen en egen eksportartikkel. Det er lavsyrene som finnes i de fleste lavarter som danner fargestoffer. De fleste av dem er brune. Opplysningstidens forfattere samlet botanisk viten som ledd i en topografisk beskrivelse av hver sin landsdel. Samtidig begynner håndverksmessig utdannete «bondefargere» å ta i mot arbeid fra landet, men har sine verksteder i byene. På denne tiden kom også de nye beisemidlene alun (kaliumaluminiumsulfat), koppervitriol og jernvitriol i bruk og ga muligheter for nye fargenyanser. Garn til finere arbeider kan meget godt ha blitt sendt til Flandern eller Nord-Tyskland hvor ullfargeindustrien var kommet svært langt. Fra 1800 ble det mulig å kjøpe importerte fargestoffer som de nye anilinfarger. Men farging med planter var fremdeles stort sett enerådende.

[rediger] Teknikk

Fargemetodene som har vært benyttet fra svært gammel tid og har antagelig vært nokså like over hele Skandinavia, Østersjølandene og Nord-Russland. Før innfarging må ullen tilføres bindemiddel, beising, eller la planten gjennomgå en gjæringsprosess. Til beising kunne man bruke andre plantearter som jamne (Lycopodium complanatum) eller bark av gråor (Alnus incano). Man holdt seg helst til planter som med en gang ga den ønskede farge. Men med bindemidler og etterfarging av blått på gult eller rødt på blått, kunne man komme frem til nye toner av grønt og olett. Garnet kan beises på forhånd eller samtidig med selve innfargingen som skjer ved at garnet legges sammen med plantene i varmt vann, 60 – 90 grader, alt etter hvilke planter som benyttes,

For å få lik farge på garnet måtte alt farges i samme omgang. For å få klare og rene toner, måtte man være omhyggelig med vask av garnet før fargingen og skylling med lut og andre sterke løsninger etterpå.

[rediger] Farger

Grønne

Bjørkeløv - Betula verrucosa - oljegrønn

Reinfann - Tanacetu vulgare - varm gressgrønn

Bjørkeløv - Betula verrucosa - grønn

Trollheggbark - Frangula alnus - grønn

Bregner - div. arter - blekgrønn

Blågrønne

Bjørkeløv - Betula verrucosa - blågrønn

Blåbær - Vaccínum myrtillus - mellomblå

Vassarv - Stellaria media - blekblå

Skogjamne - Lycopodium (Diphasium) complanatum - mørkeblå

Gule

Bjørkeløv - Betula verrucosa - gulbrun

Engsoleie - Ranunculus acris - gulgrå

Krushøymol - Rumex crispus - sterk gul

Ryllik - Achillea millefolium - gul

Oreløv - Alnus - blekgul

Tiriltunge – Lotus corniculatus – gul

Svarte

Orebark - Alnus - svart

Heggbark - Prunus padus - svart

Engsyre - Rumex acetosa - svart

Krekling - Empetrum nigrum - svart

Brissel - - svart

Grå

Engkall - Rhinantus serotinus - grå

Pors - Myrica gale - grå

Skogstorkenebb - Geranium silvaticum - gråbrun

Brune

Skogstorknebb - Geranium silvaticum - gråbrun

Prikkperikum - Hypericum perforatum - kastanjebrun

Trollheggbark - Frangula alnus - brun

Steinlav - - brun

Røde

Røsslyng - Calluna vulgaris - mellomrød

Kvitmaure - Galium boreale - rød

[rediger] Referanser

• Thor B. Kielland: "Norsk Billedvev", Fortids kunst i norske bygder.
• Lyngheisenteret, Kulturminne og kulturlandskap
• Plantefarging
• Botanisk og plantefysiologisk leksikon