Ord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har sjølstendig trykk. I skrift skilles ord med mellomrom.

[rediger] Røtter og affikser

Et ord som ikke kan deles i mindre deler med egen betydning - «mann» - kalles rotord. En kombinasjon av to eller flere rotord - «sjømann» - kalles en sammensetning. Når ei rot kombineres med et element som i seg sjøl ikke er et eget ord (et affiks) - «mannlig» - dannes en avledning. Affikser som står foran rota, kalles prefiks. Affikser som står etter rota, kalles suffiks.

En spesiell type suffiks er bøyningsendelsene. Ei ordform uten bøyningsendelser, men med ev. avledningsaffiks, kalles ordets stamme. Når et avledningsaffiks settes til et ord, dannes en ny stamme; når en bøyningsendelse settes til, er stammen fortsatt den samme. Noen ord bøyes ved at endelsen legges til ulike stammer: «gammel - eld-re - eld-st». Dette kalles suppletivbøying.

[rediger] Inndeling

Det er vanlig å dele orda i et språk i leksikalske ord, grammatiske ord og pro-ord. Leksikalske ord refererer til forhold utafor kommunikasjonssituasjonen, for eksempel «mann», «kjøre». Pro-ord referer til forhold i kommunikasjonen, for eksempel «dette», «der», «nå». Grammatiske ord får sin betydning kun i forhold til andre ord i teksten, for eksempel «som», «og». Pro-ord og grammatiske ord skiftes sjelden ut i et språk; de utgjør lukka klasser. De leksikalske orda er en åpen klasse, der ord går ut av bruk, nye ord importeres eller eksisterende ord danner nye sammensetninger.

Orda i et språk grupperes videre i et antall ordklasser etter form eller funksjon.