Nye Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nye Sverige 1650

Nye Sverige eller Nya Sverige var en svensk koloni på 1600-tallet i Nord-Amerika i den amerikanske delstaten Delaware. Kolonien eksisterte i 17 år fra 29. mars 1638 til september 1655. Den utgjør en dramatisk episode i Sveriges historie, i den lille skala (kolonien hadde aldri mer enn ca. 200 innbyggere).

[rediger] Den første koloniseringen, 1638

Sverige under tredveårskrigen var i stadig behov for økede inntekter, for å finansiere felttogene på kontinentet. En utvei var å underlegge seg områder der Sverige kunne få privilegier på handel og tollinnkreving, dette var særlig effektivt i Nord-Tyskland og Baltikum. I 1636 ble det dannet et svensk-nederlandsk kompani som skulle etablere svenske kolonier og handelsstasjoner i Nord-Amerika, det var halvparten finansiert av nederlandske kjøpmenn og halvparten av høyadlige svensker (med Axel Oxenstierna i spissen). Etableringen var et paradoks, siden de svenske koloniene i Nord-Amerika kom til å ligge i stadig konflikt med nederlendere.

Kompaniet rustet ut to skip, «Calmare Nyckel» og «Fågel Grip», bemannet halvparten av svensker og halvparten av nederlendere. Lederen for ekspedisjonen var nederlenderen Peter Minuit, som var vel kjent i Nord-Amerika og som i 1624 hadde kjøpt Manhatten fra indianerne for litt tøy, noen glassperler og en flaske brennevin.

Etter å ha seilt over Atlanterhavet kjøpte ekspedisjonen i 1638 land fra indianerne ved Delawareelven, kalt Nye Sverige eller Nova Suecia (ekspedisjonen var såpass svakt bemannet at samarbeid med indianerne var livsnødvendig). Det ble bygget et fort (Fort Christina, etter den daværende svenske dronningen) ved bielven Minquas Kill, til de nederlandske nabokolonistenes store irritasjon.

I løpet av 1638 og 1639 forlot ekspedisjonens to skip kolonien, og etterlot 26 menn, under ledelse av Måns Nilsson Kling, til å forsvare Nye Sverige og Fort Christina. Peter Minuit forsvant i en storm under retretten.

[rediger] Ny kontakt med Sverige

I april 1640 kom Calmare Nyckel tilbake med en ny kommandant for Nye Sverige, Peter Holländer Ridder. Han brakte med seg en prest, noen soldater og kolonister. Besetningen på Fort Christina hadde latt fortet forfalle etter at den ble etterlatt i 1639, og Ridder fikk rustet det opp igjen, og det ble bygget hus samt en kirke.

Ridder var en ekspansiv leder, han kjøpte nytt land langs Delawareelven fra indianerne, slik at den svenske kolonien etterhvert ble 20 mil lang. Hensikten med landkjøpene var å skaffe seg monopol på handelen med indianerne, som kolonien hele tiden hadde et godt forhold til. Forholdet til nederlenderne ble bare dårligere, rett etter at Ridder kom til Nye Sverige ble en svensk småbåt beskutt med kanon fra et nederlandsk fort. Det var den samme striden om handelspriviliger som utspilte seg i større skala i Europa.

Kolonikompaniet ble etterhvert helt overtatt av svenskene, og ny kapital ble skutt inn. I februar 1643 kom det ytterligere to skip fra Sverige, «Fama» og «Svanen», med soldater og kolonister som skulle overta etter nederlenderne som inntil da hadde vært med og bemannet fortet. Med på skipene var en ny guvernør for kolonien, Johan Printz. I tillegg til den eksisterende indianerhandelen hadde han fått instruks om å sette i gang dyrking av tobakk, vin og silke, samt fiske og utvinning av salt.

Ett år senere kom det enda en ekspedisjon fra Sverige, men fra våren 1644 til høsten 1646 var det ingen kontakt med hjemlandet.

[rediger] Svensk ekspansjon

Mellom 1646 og 1648 kom det to skip til Nye Sverige («Gyllene Hajen» og «Svanen»). Samtidig satt Printz igang en ekspansiv politikk i den lille kolonien. Målet var å overta kontrollen med handelen langs Delawareelven, på bekostning av de mer tallrike nederlenderne.

Han anla Fort Älvsborg sør i kolonien nær en engelsk bosetning, for å avverge en eventuell trussel fra denne, samtidig som den stengte innløpet til Delawareelven. Nord i kolonien anla han fortene Nya Göteborg, Nya Vasa og Nya Korsholm. Det ble bygget smier, en kirke og et ølbryggeri, og nytt land ble dyrket opp.

Det hadde nå utviklet seg en regulær maktkamp mellom svenskene og nederlenderne, situasjonen sto og vippet. I 1649 sendte Sverige ut skipet «Kattan» godt utstyrt med både kolonister, soldater og våpen, hadde det nådd frem ville stillingen sannsynligvis ha utviklet seg i svensk favør, Dessverre for svenskene grunnstøtte skipet på veien og ble ranet av spanjoler. Isteden var det nederlenderne som tok initiativet, og i 1651 anla de det sterke fortet Fort Casimir nedenfor Fort Christina, dermed var svenskene i realiteten stengt inne ved Delawareelven.

[rediger] Kolonien går til grunne

Fort Casimir hindret svenskene i å drive den livsnødvendige handelen med indianerne, og i 1652 slo også avlingene feil på grunn av mye regn. Det gikk utforbakke med kolonien. Spenningen mellom den harde guvernør Printz og kolonistene økte, i august 1653 ble en av de ledende kolonistene, Anders Jönsson, henrettet etter anklage om forræderi. Situasjonen ble så tilspisset at Printz i oktober dro tilbake til Sverige med familien sin. Ny guvernør ble hans svoger Johan Papegoja.

I mai 1654 skjer det noe som måtte ha fortonet seg som et etterlengtet mirakel for de svenske kolonistene: Det store orlogsskipet «Örnen» seilte inn i Delaware-elven, og en del av mannskapet inntar Fort Casimir omtrent uten motstand 21. mai. Fortet endrer navn til Trefaldigheten, siden det ble overtatt på Trefoldighetssøndagen.

Plutselig er det svenskene som er herrer langs Delaware, og flere av de nederlandske kolonistene sverger lydighet til den svenske kronen.

Ombord på «Örnen» er også Johan Risingh, som blir Nye Sveriges siste guvernør. Han kjøper nytt land fra indianerne helt ned til Chesapeake Bay, og får skikk på kolonien igjen. Utenfor befestningen i Fort Kristina begynner han å anlegge en ny by, Kristinehamn.

Dette ble mer enn de langt tallrikere nederlenderne i den nye verden kunne godta, og det ble sendt styrker mot Nye Sverige både over land og sjø. Fortet Trefaldigheten ga seg uten kamp 2. september 1655, og 15. september ga Fort Kristina seg. Dermed var svensk herredømme i nåværende USA over for alltid, selv om mange av de svenske kolonistene ble værende.