Lyksalig pinsefest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lyksalig pinsefest er en roman av Peter Wessel Zapffe.

Romanen skildrer brannen i Grue kirke 26. mai 1822, som brøt ut under høymessen 1. pinsedag og krevde 116 menneskeliv - de fleste kvinner og barn.

Beretningen er ført i pennen av en mann av i dag, som jevnlig møtes med fire venner for å diskutere filosofiske og religiøse problemer. To av dem er teologer - Christian er konservativ og ortodoks, mens Frederik er liberal og mer søkende. Jørgen og Henrik er ateister, mens jeg-personen, som tar referat fra møtene og i boka kaller seg «sekretæren», er en tviler.

Det er Jørgen som lanserer brannen i Grue kirke som tema, og som på første møte redegjør for sjølve hendelsesforløpet ved å referere øyenvitneskildringer og forhørsprotokoller. Her benytter forfatteren en blanding av fiktive øyenvitner og historiske dokumenter. Jørgen vil dessuten levendegjøre hendelsen for de andre ved å ta dem med på en tenkt tilstedeværelse inne i kirka under brannen, og vi følger de redningsløst fortapte fra sekund til sekund like inn i døden.

I neste møte refererer Jørgen samtidas og den nære ettertidas kommentar til og forklaring av katastrofen. Teologer og kristne så på brannen som et tegn på Guds uransakelighet, og at Herren til tross for sine harde refselser vil det beste for menneskene. En slik straffedom bør få menneskene til å vende seg til Han. Jørgen bruker hendelsen og kirkens utlegning av den som et utgangspunkt for å ta opp det paradoksale i at en gud som er allmektig og som derfor har villet denne katastrofen, samtidig sies å være kjærlighet.

Under dette og to påfølgende møter opptrer Henrik som enfant terrible som håner alle kristne sannheter og utlegninger, men som også ofte kommer med svært slående uttalelser. Christian provoseres til stadighet og truer med å reise seg og gå, noe han gjør alvor av mot slutten av romanen. Frederik sier lite, og i løpet av de fire møtene rystes han grunnleggende i sin kristne tro, og de fire gjenværende forenes i en undring over livets mening eller meningsløshet.

Jørgen er den som hele tida legger premissene for samtalene, og som forfatterens talerør trekker konklusjonene: Ikke bare bør kirken som institusjon gjøres ansvarlig for gjennom kirketukt å ha tvunget Grue menighet inn i en åpenbar brannfelle. Hele Kristendommens lære om synd, soning og frelse avvises. Han slår fast at kirke og presteskap har ført folket inn i et århundrelangt bedrag som først i de seinere åra har mista grepet om menneskenes tanker. I den grad de 116 døde i Grue kirke har bidratt til å sette spørsmålstegn ved Kristendommens trosgrunnlag, døde de ikke forgjeves.

Romanen er skrevet i en 1800-talls dansk-norsk rettskriving, har lange sitater fra salmer, taler og dokumenter, og er illustrert med kart, plantegninger og fotografier.