Luse-Frants
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luse-Frants var en av Oslos byoriginaler i 1930-, 1940- og 1950-årene. Han levde fra 1883 til 1958.
Luse-Frants var fra Grefsen. Det egentlige navnet hans var Fridtjof Kristiansen, og han ble født 1. mai 1883. Han hadde gått Møllergata skole, og fikk tidens elementære utdannelse. Faren var kull- og vedhandler, og bodde i Munchs gate 7. Foreldrene døde tidlig, og i ungdommen drev Frants farens forretning på samme sted, og ingen kunne si at han ikke prøvde å gjøre arbeidet skikkelig. I ungdommen ble han ofte kalt "Fridtjof Kølamann". Etter noen brukbare år som vedhandler måtte han gå fra forretningen, og det omflakkende livet hans begynte.
Frants levde siden av å gå rundt med kjerren sin og kjøpe metall, flasker og så videre. Angivelig var han naiv og lot seg ofte lure. Enkelte trodde at han var full av lus, derav tilnavnet Luse-Frants, mens andre mente at det ikke var tilfelle. Sannsynligvis hadde han en nervesykdom som gjorde at han stadig hufset og ristet på seg, som om han klødde.
Frants var ute med kjerra si hver dag, iført en gammel fillete frakk, en gammel skyggelue, og med kjerra si trekkende etter seg. Noen ganger hadde han en fillete sekk på ryggen. Folk noterte seg at han virket sky, og blikket han møtte menneskene med var ofte fullt av mistenksomhet, særlig hvis folk ble nærgående. Men Frants var tvers igjennom ærlig, og det var aldri noe å si på ham. Han var også nøye med å betale for alt han fikk. Om noen slo frampå med at han skulle få skrapet han samlet, nektet han blankt, og hvis de ikke tok pengene, tok han heller ikke skrapet. Det viste seg at Frants var sparsom, og tross utseende var han mer holden enn de fleste var klar over. Slik sett ble han husket for å ha donert hele femti kroner til folk som hadde det verre enn han selv. Dette var mye penger på denne tida.
Frants bodde hvor det falt seg, for eksempel under en trapp, om det trengtes. Han var religiøs, from, og ofte innom frelsesarmeens lokaler, eller til messe i kirkene omkring i byen. Da satte han seg på bakerste benk, og tuslet stillferdig ut når messa var over - han sørget alltid for å gi kollekt. Det var i Trefoldighetskirken han mente han hørte hjemme, og her var det biskop Wisløff kom i prat med ham. Frants ønsket å ta del i nattverden, men mente han var for dårlig kledt. Wisløff sørget dermed for å holde nattverd for Frants alene, en seanse den kommende biskopen aldri glemte.
De siste årene bodde han i en kjeller i Kristian Augusts gate, og senere i Universitetsgata. Det siste stedet han holdt til var på et loft i Pilestredet. Heller ikke her ville han ta imot allmisser. På senvinteren 1958 ble han funnet i Kristian Augusts gate, avkreftet og syk, og ble bragt til Ullevål sykehus, der han døde stillferdig noen dager etter.
Dødsannonsen sier:
Vår kjære Fridtjof Kristiansen - Frants, fikk hjemlov i dag nær 75 år. Oslo 30. mars 1958. For Trefoldighets menighet N. Høimyr. - Begraves på Vestre Gravlund.
Da Frants skulle jordfestes, var kapellet på Vestre Gravlund overfylt. Det var ikke plass til alle, og mange måtte stå utenfor. Det var ikke tall på alle blomstene som ble lagt ved kista hans. Hans død ble også nevnt i en lederartikkel i Aftenposten.
Gravstenen til Luse-Frants står på Vestre Gravlund, men innskrift fra Bergprekenen: Salige er de rene av hjertet.
«Luse-Frants» er Lillebjørn Nilsens sang om Luse-Frants. Sangen ble gitt ut i albumet Hilsen Nilsen fra 1985. Lillebjørn var blant de mange som opplevde Frants i barndommen.
