Landsby
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Landsby er i utgangspunktet en klynge gårder hvor gårdshusene ligger tett samlet om en brønn, plass, vei ell., hvor man har visse felles eiendommer og bruksting og utvikler en grad av samarbeidesfellesskap ved f. eks våronn og innhøsting.
Det sentrale i landsbysystemet er teigblandingen. Hver åker var delt i teiger hvor hver bonde hadde hver sin del. Åkrene lå gjerne nærmest bebyggelsen og omga den, deretter slåttemarker. Beitemarker og havnehager lå lenger vekk. Deretter kom skogarealene. Der hvor landsbyene kom opp i en viss størrelse kunne man finne spesialiserte yrker som smed, vever, møller, gjestgiver, kirke osv. Landbyene kunne ha et sosialt rangssystem som bygget på byrd, eiendommens og husholdets størrelse, antall dyr osv.
I Norge var landsbyen ukjent, men vi hadde teigblanding og tundannelser hvor de største tunene kunne minne om små landsbyer, f. eks Agatunet i Ullensvang kommune i Sørfjorden i Hardanger og Bleik på Andøya, Nordland fylke. I Norge ble denne jordbruksformen oppgitt på 1800-tallet. Det hadde å gjøre med at de naturgitte jordbruksforholdene i Norge var uensartede og mange steder kompliserte. Teigblandingen ble derfor etter hvert en tungvint og lite lønnsom driftsform. I 1859 fikk vi et offentlig jordskifteverk som sto for gjennomføringen av en gjennomgripende jordskiftereform hvor man omfordelte jorden og flyttet gårdene ut der jorden ble drevet. Rester av den jordbrukskulturen kan man ennå se enkelte steder som f. eks Havretunet på Osterøy i Hordaland.
Opprinnelsen til landsbyen er uklar, men den har sammeheng med familie- og klanstruktur i jordbrukssamfunnet hvor samhold og samarbeid har vært viktig, men også forhold som forsvar. Et eksempel på det siste kan være ulikheten mellom italienske og greske landsbyer.
Innhold |
[rediger] Landsbyer i engelsktalende land
I engelsktalende land skiller man gjerne mellom to typer tettsteder, village og hamlet, som begge normalt oversettes til norsk som landsby. Moderne landsbyer har ofte lite tilknytning til landbruk, da dette ikke er et kriterium som anvendes like strengt i den anglo-amerikanske definisjonen.
[rediger] Storbritannia
I Storbritannia, og spesielt i England, er det viktigste formelle skillet mellom de to kategoriene at en village er sentrum i et kirkesogn, mens en hamlet utgjør en mindre del av et sogn. I praksis er antallet innbyggere viktig, da dette naturlig nok påvirker muligheten for å få opprettet et eget sogn.
Antallet innbyggere er ikke nødvendigvis en indikasjon på om et sted er en by eller en landsby. Det er flere landsbyer som hevder å være den største i Storbritannia, men det synes klart at Kidlington med 17 000 innbyggere, flere enn en rekke britiske byer, har denne distinksjonen. Bystatus er i Storbritannia knyttet til kongelige priviligier, og kan ikke som for eksempel i Norge tildeles av lokale myndigheter.
En tradisjonell engelsk landsby består gjerne av en village green, et grønt fellesområde midt i, med noen bygninger rundt. Sentrum i landsbyen har gjerne oppstått rundt kirken, eller rundt en pub eller et annet lokale som er felles for innbyggerne i området. De som opprinnelige bosatte seg der fremfor på gårdene var gjerne personer med andre yrker som det var behov for, som smeder, leger eller dyrleger. Husene er gjerne små, og omtales ofte som cottages (hytter). Rett utenfor denne huskklyngen ligger gårdene. Landsbyen var gjerne knyttet til en herregård, en manor, og det er fortsatt mange steder slik at beboerne ikke eier tomtene, men betaler årlig leie til herregårdens eier.
[rediger] Landsbyer i Hellas
Den greske landsbyen er gjerne åpen og plassert, f. eks. i (fjell)skråninger, slik at det gjør det enkelt for innbyggerne å flykte for så å kunne utføre geriljaangrep ovenfra.
[rediger] Landsbyer i Italia
Den italienske landsbyen er gjerne plassert på toppen av en høyde og for å lettere å kunne forsvares mot angrep og å tåle beleiring. En slik plassering er også luftigere i varme perioder.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
The Cretan Runner: His Story of the German Occupation. Georgio Psychoundakis, Translated by P.L. Fermor. ISBN 0719534755
Historiske Byer. Erik Lorange, Universitetsforlaget A/S 1995. ISBN 82-00-22426-0
