Krigsbarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I Norge betegnelse for barn med norsk mor og tysk far, født under eller like etter 2. verdenskrig i Norge (tidligere folkelig, nedverdigende betegnelse også: tyskerunge). Man antar at det ble født minst ti- og tolvtusen slike barn i Norge mellom 1940 og 1946, det nøyaktige tallet vil ikke være mulig: mange fortiet hvem faren var. Det disse barna har til felles er en tysk far, en soldat som tilhørte en forhatt okkupasjonsmakt. For mange barn har denne familiebakgrunnen ført til store belastninger under oppveksten. Mødrene deres ble ofte møtt med hat, forakt og utmykende behandling og utstøting i sitt lokalsamfunn og fikk heller ikke støtte i storsamfunnet, f.eks. gjennom lover eller støtteordninger flere tiår etter at krigen var slutt. Krigsbarna ble ofte skilt fra sin mor, og fikk da en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Særlig barnehjemsbarna ble rammet av svært utbredte fordommer og negative holdninger og - i likhet med andre barnehjemsbarn på denne tiden - ofte ofre for overgrep, misbruk og et lite barnevennlig regime. Noen av barna vokste opp i den tyske Lebensborn-avdelingen i Oslo som skulle tjene nasjonalsosialistiske rasehygienske mål. En del ble sendt til Tyskland. I 2003 vedtok Stortinget en generell unnskyldning og i 2005 kom en ordning forbillighetserstatning for krigsbarna.

Nå i godt voksen alder er mange av de norske krigsbarna på leting etter sin ukjente far. At dette fortsatt er så aktuelt for de involverte og bl.a. Røde Kors eller Frelsesarmeen sine avdelinger for leting etter pårørende etter annen verdenskrig, kan ha mange årsaker: først nå er tabuene rykket litt i bakgrunnen samtidig som flere organisasjoner og forfattere har fått satt søkelyset på dette, mange frykter at det er siste sjanse nå fordi fedrene er i en alder der de fryktes å kunne være døde, flere arkiver er blitt offentlig tilgjengelige og ikke minst er krigsbarna kommet i en alder der de har mer tid og økende interesse til å vie seg slike eksistensielle spørsmål.