Justus von Liebig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803, død 18. april 1873) var en tysk kjemiker.
[rediger] Liv
Justus von Liebig ble født i Darmstadt som sønn av en urtekremmer og fargehandler. Allerede som barn eksperimenterte han med stoffer som han fant i sin fars verksted, og på den måten oppstod hans interesse for kjemi. Hans interesse ble også vekket av kjemiske eksperimenter, som markedsklovner viste frem. Det var der han opplevde fyrverkeri, og fikk kjennskap til knallkvikksølv (kvikksølv(II)fulminat).
Han avsluttet gymnastiden i 2. klasse., og han avbrøt også sin apotekerlære før han var ferdig fordi han var utilfreds. Han vendte i steden hjem til Darmstadt og hjalp sin far i verkstedet. I fritiden gikk han på storhertugens bibliotek for å videreutdanne seg som autodidakt innenfor kjemien ved hjelp av bøker og egne undersøkelser.
I 1819 ble Liebig med sin fars hjelp tatt opp på kjemistudiet ved universitetet i Bonn hos professor Karl Wilhelm Gottlob Kastner. Professoren oppdaget raskt den unge mannens talent, og han brukte ham som assistent i sitt laboratorium. Da Kastner i 1821 fik embete ved universitetet i Erlangen, fulgte Liebig med og innledet der sin doktoravhandling, Angående forholdet mellom mineralenes og plantenes kemi. I 1822 deltok Liebig sammen med andre studenter i demonstrasjoner mot makthaverne. Han ble ettersøkt av politiet og måtte flykte hjem. Hans lærer, professor Kastner, fikk dog kort etter rosende omtale hos Ludwig 1. av Hessen-Darmstadt ordnet det slik at storhertugen ga Liebig et stipend til studier ved Sorbonne i Paris, som den gang var sentrum for kjemisk forskning. Her mottok han datidens mest moderne kjemiundervisning hos professorerne Joseph Louis Gay-Lussac, Thénard und Vauquelin.
Kort etter offentliggjorde han egne undersøkelser over knallkvikksølv, og det gjorde den berømte naturforsker, Alexander von Humboldt, oppmerksom på ham. På bakgrunn av Humboldts anbefalinger hos den hessiske storhertugen ble den kun 21-årige Liebig i 1824 løst ansatt professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Giessen, og allerede året etter ble han fast ansatt som professor. Arbeidsvilkårene var kummelige fra begynnelsen: Lønnen var dårlig, og han fikk kun minimale tilskudd til utstyr, kjemikalier, oppvarming osv. Derfor måtte han betale mange absolutt nødvendige apparater og materialer selv for overhodet å kunne undervise. Allikevel oppnådde han stor interesse og suksess hos studentene på grunn av sine undervisningsmetoder.
For å skaffe penger drev han mellom 1827 og 1833 ved siden av professoratet et privat institutt for farmakologi og tekniske erhverv. Der utdannet han sammen med professorerne Umpfenbach, Wernekink og Schmidt apotekerlærlinger og fremtidige ledere i de tekniske erhverv.
Hans undervisningsmetoder, hans opdagelser og hans skrifter gjorde ham snart kjent og berømt over hele Europa. Tallrike utlendinger kom til Giessen, blant annet 84 engelskmenn og 18 amerikanere, som ville høre hans forelesninger i kjemi og farmakologi. I 1845 ble han adlet på grund av sine fortjenester og fikk tittelen «friherre».
Han avviste tilbud om ansettelse ved universiteterne i Reval 1827, Göttingen 1835, St. Petersborg 1839, Wien 1841, London 1845 og Heidelberg 1851, men kunne hver gang forbedre sin finansielle og ansettelsesmessige situasjon ved nye lønnsforhandlinger. Men da universitetet i München forhørte seg hos Liebig gjennom professor Max von Pettenkofer vedrørende en ansettelse, og da kong Maximilian 1. av Bayern inviterte ham personlig og tilbød seg å bygge et nytt, kjemisk institutt med tilhørende embetsbolig, og da kongen ytterligere sikret ham stor frihet i undervisning og forskning, kunne han ikke stå imot: Han askepterte ansettelsen og underviste i München fra 1852. Her ble han utnevnt til æresmedlem eller korresponderende medlem av mange vitenskabelige foreninger i inn- og utland, og han mottok tallrike æresbevisninger og ordner fra regjerende herskere i hele verden. Den 15. december 1859 blev han utnevnt til president for det bayriske vitenskapenes akademi. Dette embete beholdt han til sin død. I 1870 ble han gjort til æresborger i byen München.
Liebig døde den 18. april 1873 i München etter en lungebetennelse og ble begravet den 21. april under stor deltakelse fra befolkningen på Münchens skogkirkegård. I de følgende år reiste man minnesmerker for ham i mange tyske byer, bl.a. i München og Giessen.
Universitetet i Giessen ble senere kalt «Justus-Liebig-Universitet».
[rediger] Liebigs viktigste oppdagelser
| Radikalteorien | Kunstgjødsel |
| Isometriteorien | Kjøttekstrakt |
| Superfosfat | Nikkel-jernlegering |
| Kloroform og Kloral | Bakepulver |
| Pyrogallol | Babymat |
[rediger] Eksterne lenker
