Jim Reeves
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jim Reeves, som var døpt James Travis Reeves (født 20. august 1923, død 31. juli 1964), var en verdensberømt amerikansk countryartist som døde tragisk mens han sto på toppen av sin karriere som sanger og musiker.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Bare fem år gammel fikk han sin første gitar, gammel og godt brukt. Kort etter fikk han høre ei Jimmie Rodgers plate som broren hans hadde, og fra det øyeblikket av var Jim bestemt på å bli countryartist. Tolv år gammel var han for første gang med i et radioshow i Shreveport, Los Angeles.
Country & Western legenden Jim Reeves, med tilnavnet «Gentleman Jim», ble født i Galloway, Texas, der han voks opp sammen med moren og åtte eldre søsken. Faren døde da Jim var bare ti måneder gammel, så moren måtte både drive gården og fø opp familien alene.
Reeves-slekten kom opprinnelig fra Irland og var relativt religiøse, noe Jim aldri glemte. Når han opptrådte hadde han alltid med en gospelseksjon, og han sang ofte låten «Danny Boy» for å hedre sin fars irske aner.
[rediger] Atleten Jim
Selv om Jim var svært opptatt av musikk var han også en meget talentfull atlet, og alt som tenåring bestemte han seg for å forfølge karrieren som baseballspiller. Han fikk imidlertid et stipend til universitetet i Texas, der han skulle studere taleteknikk og drama, men etter seks uker sluttet han, for heller å jobbe ved et skipsverft i Houston og tjene penger. Snart etter var han også tilbake som baseballspiller, der han til å begynne med hadde en karriere som semiprofesjonell spiller i ligaen. I 1944 fikk han imidlertid proffkontrakt med St. Louis Cardinals. Der ble han i tre år, til han skadet ankelen og fikk ødelagt sin videre karriere som baseballspiller.
[rediger] Artistkarrieren
I en 5-års peiode etter at idrettskarrieren tok slutt hadde Jim en rekke strøjobber, mens han forsøke å finne ut av hva han skulle gjøre med livet sitt. Det var på denne tiden at han begynte å synge som amatør. Han tok solojobber, men sang også som vokalist for gruppa til Moon Mullican. I 1949 gjorde Jim fire innspillinger for det lille plateselskapet Macy, men ingen av de ble noen suksess.
Tidlig på 1950-tallet begynte Jim som diskjockey og nyhetsoppleser i radioen. Til å begynne med for KSIG i Gladewater, Texas, men ganske snart flyttet han over til KGRI i Henderson og siden til KVKH i Shreveport, Los Angeles. Der ble han vert for det populære showet Louisiana Hayride i november 1952. Senere samme året skulle Hank Williams opptre i dette showet, men han ble forhindret fra å komme og Jim sang i hans sted. Prestasjonen ble umiddelbart lagt merke til og førte til at han like etter fikk kontrakt med Abbott Records, der han debuterte med singlen «Mexican Joe» i 1953. Låten steg raskt til førsteplass på hitlistene i USA, der den holdt seg på topp i hele ni uker. Oppfølgeren «Bimbo» gjorde det ikke stort dårligere litt senere samme året, noe som la grunnlaget for hans fantastiske karriere som countryartist i årene framover. I årene 1954 og 1955 hadde Jim fire nr. 1 låter på hitlistene i USA for plateselskapet Abbott, før han signerte en ny kontrakt med RCA Records og plateprodusenten Steve Sholes i 1955. Samme år ble han medlem av Grand Ole Opry.
[rediger] Gentleman Jim
Det var ved RCA Jim Reeves begynte å eksperimentere med sin myke karakteristiske baryton stemme og en mer pop-orientert form for countrymusikk. Han fikk etterhvert tilnavnet «Gentleman Jim». Av instrumenter brukte han gitar, bass og trommer
I motsetning til de fleste andre countryartister på den tiden, distanserte Jim seg fra cowboy-preget gjennom ikke å bruke typiske cowboykostymer ved sine opptredener, men heller mer smokinglignende kostymer. Han var den første countrystjernen som la cowboyhatten på hylla.
Til å begynne med møtte Jims nye myke profil motstand hos RCA, men godt støttet av sin produsent, Chet Atkins, løsnet det i 1957, med en demolåt om svunnen kjærlighet (egentlig skrevet for en kvinnestemme). Låten «Four Walls» ble ikke bare en topphit på countrylistene, men føk også inn på den nasjonale topp-10 lista for populærmusikk. Med sin nye stil, som snart fikk signaturen «The Nashville Sound», hadde Jim Reeves åpnet «nye dører» for countrymusikken.
[rediger] The Blue Boys
Jim Reeves dannet gruppa The Blue Boys som musikalsk støtte for sine innspillinger og opptredner. Gruppa hadde et skiftende mannskap gjennom årene. Til å begynne med kalte han gruppa for The Wagon Masters.
[rediger] En legende dør
Gjennom 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-tallet hadde Jim en rekke hitlåter på listene, både i USA og ellers i verden. Han sto på toppen av karrieren da han så tragisk forulykket og døde i et flystyrt den 31. juli 1964, sammen med sin pianist og manager Dean Manuell.
Jim var regnet som en god småflypilot (han tok småflysertifikat i 1963) og hadde sammen med sin nære kollega og venn leid et lite enmotors fly for å gjøre en forretningsreise til Arkansas. På vei hjem kom de inn i et forferdelig uvær med regn og torden kort tid før landing. Jim tok kontakt med flytårnet over radio og fortalte om problemene. Da tårnet bare få minutter senere forsøkte å kontakte flyet, for å høre om de hadde kommet gjennom uværet, fikk de ikke kontakt. Småflyet styrtet mindre enn ti minutter før landing ved Berry Field Airport i Nashville, der de etter planen skulle ha landet i 17-tiden om ettermiddagen. Det gikk to døgn før redningsmannskapene fant fram til vraket, der begge ombord ble funnet omkommet. Mer enn 400 frivillige, tolv fly og to helikoptre var med på leteaksjonen. Begge de omkommede ble fraktet til Nashville.
[rediger] Jim Reeves Memorial
Etter en minnestund i Nashville ble Jims legeme fløyet til Carthage, der han ble gravlagt ved Central Baptist Church den 4. august 1964. Ved gravstedet Jim Reeves Memorial er det plassert en 3,65 m høy minnestatue over countrylegenden, som selv i dag, mer en førti år etter sin død, selger hundretusenvis av plater årlig.
[rediger] Kona Mary
Jim og Mary (født Mary Elizabeth White 20. januar 1929) giftet seg i 1947 og bosatte seg i Madison, Tennessee, en forstad til Nashville. Mary Reeves var ei kløktig forretningskvinne som visste å få mest mulig ut av arven etter sin avdøde ektemannen. Før Jim døde hadde han gjort en rekke innspillinger (ca. 80 i tallet) som ennå ikke var utgitt på plate. I stedet for å utgi de fortløpende valgte enka heller å blande inn låtene med tidligere innspilte låter, slik at hun kunne fortsette å gi ut nyheter i mange år etter Jims død.
Fem år etter Jims bortgang giftet Mary seg på nytt med Terry Davis. Hennes innsats for å holde countrylegendens minne «i live» har gjort Jim Reeves «udødelig». Mary ble rammet av sykdommen alzheimer på 1990-tallet. Hun døde den 11. november 1999, bare 70 år gammel. Hun ble begravet to dager senere, ved Spring Hill Cemetery i Madison, Tennessee, der også Dean Manuel, som omkom sammen med ektemannen, hviler.
Marys manglende evner (p.g.a. sykdommen) til å styre formuen etter sin avdøde ektemann gjorde sitt til at Jim Reeves eiendeler ble solgt i 1997, sammen med rettighetene til alle låtene.
[rediger] Jim Reeves i Norge
På 1960-tallet ble han den første amerikanske artisten som solgte til gullplate i Norge. Bare få måneder før han døde, i april 1964, holdt Jim Reeves sin første og eneste konsert i Norge, i Njårdhallen i Oslo. Sammen med ham var Chet Atkins, Bobby Bare, The Anita Kerr Singers og bandet The Blue Boys. Konserten ble filmet av NRK og har vært vist på fjernsynet en rekke ganger. Han ble så populær i Norge at han helt fram til nyere tider har mottatt en rekke gull- og platinaplater. I 1999 ble det utgitt en samleplate: Jim Reeves Norske Hits.
I Sør-Afrika var Jim superstjerne og mer populær enn selveste Elvis Presley. Han spilte til og med inn et par platealbum på afrikaans, det første sammen med Chet Atkins og Floyd Cramer. I tillegg hadde han en hovedrolle i den sør-afrikanske spillefilmen Kimberley Jim (1963), som var den største produksjonen der fram til da.
[rediger] Andre fakta
Jim Reeves var ca. 188 cm høy og veide ca. 83 kg. Han var tynnhåret og brukte tupé, men dette var en godt bevart hemmelighet mellom ham, kona Mary og en håndfull betrodde medarbeidere. Selv etter Jims død forsøkte enka å holde dette hemmelig for offentligheten, sågar gjennom en rettsak.
Tre år etter hans død 1967 ble Jim Reeves valgt inn i Country Music Hall of Fame, der han troner som en av de aller største countrymusikere verden har opplevd.
[rediger] Diskografi
Det ultimate Jim Reeves albumet er utvilsomt samleboksen «Welcome To My World» (ISBN 3-924787-65-4), utgitt av Bear Family Records i Tyskland. Samlingen inneholder 16 CD plater, med tilsammen 447 låter, og ei 124-siders bok full av bilder og fortellinger om legenden. Mange av låtene gis ut i stereo for første gang. Samlingen, som også inneholder en rekke låter som aldri tidligere har vært utgitt, kan bestilles over internett hos en rekke forhandlere rundt om i verden. Prisen varierer imidlertid mye, så det kan lønne seg å kikke litt rundt før man bestiller.
- Jim Reeves Sings (Abbott Records, 1954)
- Singing Down the Lane (1956)
- Bimbo (1956)
- Jim Reeves (1957)
- Girls I Have Known (1958)
- God Be With You (1958)
- Songs To Warm The Heart (1959)
- The Intimate Jim Reeves (1960)
- According To My Heart (1960)
- Tall Tales and Short Tempers (1961)
- Talkin' To Your Heart (1961)
- A Touch Of Velvet (1962)
- He'll Have To Go (1962)
- We Thank Thee (1962)
- The Country Side Of (1962)
- In Suid Africa (1962) (på Afrikaans) med Chet Atkins og Floyd Cramer.
- Jy Is My Liefling (1963) (på Afrikaans)
- Gentleman Jim (1963)
- The International Jim Reeves (1963)
- Good 'N' Country (1963)
- Twelve Songs Of Christmas (1963)
- Kimberley Jim (1964)
- Moonlight and Roses (1964)
- The Best Of Jim Reeves (1964)
- Have I Told You Lately That I Love You? (1964)
- The Jim Reeves Way (1965)
- Up Through The Years (1965)
- The Best Of Jim Reeves Vol. II (1965)
- Distant Drums (1966)
- Yours Sincerely, Jim Reeves (1966)
- Blue Side Of Lonesome (1967)
- A Touch of Sadness (1968)
- Jim Reeves On Stage (1968)
- Jim Reeves and Some Friends (1969)
- Golden Records (1969)
- The Best Of Jim Reeves Vol. III (1969)
- Jim Reeves Writes You a Record (1971)
- A Legendary Performer (1976)
