Horst Köhler
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Horst Köhler Tysklands president |
|
Navn | Horst Köhler |
Født | 22. februar 1943 |
Yrke | økonom |
Politisk parti | CDU |
Førstedame | Eva Köhler |
Religion | Evangelisk-luthersk |
Professor dr. Horst Köhler (født 22. februar 1943) er en tysk konservativ politiker og økonom. Han har vært Tysklands president siden 1. juli 2004. Før han ble valgt hadde han gjort karriere både i det politiske liv, private næringsliv og som embedsmann, og var frem til han tiltrådte sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF).
Han ble født i Skierbieszów i det nåværende Polen av foreldre som hadde blitt deportert fra Glückstal i Bessarabia i 1940 av Stalin som følge av Molotov-Ribbentrop-pakten. Familien flyktet senere til Markleeberg-Zöbigker nær Leipzig, og 1953 flyktet de til Ludwigsburg i Baden-Württemberg.
Köhler tok sin Abitur i 1963, avtjente deretter verneplikten og forpliktet seg til to år ved pansergrenaderene i Ellwangen. Han forlot hæren som løytnant av reserven. Deretter studerte han økonomi og statsvitenskap ved Universität Tübingen, hvor han tok doktorgraden og var vitenskapelig forskningsassistent ved Institut für angewandte Wirtschaftsforschung fra 1969 til 1976, hvoretter han arbeidet i det tyske næringsdepartementet. I 1981 ble han medlem av CDU, og samme år skiftet han over til finansdepartementet.
Fra 1990 til 1993 var Köhler statssekretær i det tyske finansdepartementet. Han var ansvarlig for finansielle og økonomiske forbindelser, og var dermed forhandler i forbindelse med inngåelsen av Maastrichtavtalen, og arbeidet også med å forberede G7-møter for Helmut Kohl. Han var deretter formann for foreningen av tyske sparebanker, Deutscher Sparkassen- und Giroverband, frem til 1998, da han ble president for Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling med sete i London. I 2000 ble han utnevnt til direktør for Det internasjonale pengefondet, og formann for dets utøvende komité, og flyttet til Washington. Han ble foreslått av den rødgrønne regjeringen Schröder etter at deres opprinnelige kandidat Caio Koch-Weser ble avvist av USA. Han beholdt disse vervene til han trakk seg 4. mars 2004, etter at han var blitt nominert som de konservatives og FDPs kandidat til det tyske presidentvervet. Han ble valgt av Forbundsforsamlingen med 604 av 1205 stemmer over den sosialdemokratiske motkandidaten Gesine Schwan den 23. mai 2004, og ble innsatt som president den 1. juli.
I en stor tale etter valget sa Köhler blant annet: «Patriotisme og åpenhet til verden er ikke motsetninger». Avisen Die Welt skrev: «Han fremsto som en opplyst patriot som genuint elsker sitt land, og ikke er redd for å si det». Köhler gjorde det også klart at han ville arbeide for å gjøre Tyskland til idéenes land, og pekte på utfordringene ved globaliseringen, som ville kreve at Tyskland kjempet for sin plass i verden i det 21. århundre. Köhler er kjent som en sterk tilhenger av tidligere kansler Schröders omstridte Agenda 2010, som innebærer store økonomiske omstillinger og nedskjæringer for å bedre Tysklands konkurranseevne og få fart på økonomien igjen. Han ville også gjøre Tyskland til et mer barnevennlig land, og uttrykte bekymring over de synkende fødselsratene i Tyskland. Etter at han tiltrådte har Köhler etablert seg som en av Tysklands mest populære og respekterte politikere.
Köhler er gift med Eva Luise Köhler, født Bohnet, som er tysklærer og tidligere aktiv i lokalpolitikk for SPD, og har to barn, Ulrike (født 1972) og Jochen Köhler (født 1977). Høsten 2003 ble Horst Köhler utnevnt til honorær professor ved Universitetet i Tübingen.
Som president residerer Köhler på slottet Bellevue i Tiergarten i Berlin.
Presidenten kom til Norge 13. juni 2005 i forbindelse med de tyske kulturdagene.
[rediger] Eksterne lenker
- Offisiell side for presidenten
- Biografisk informasjon (IMF)
- Horst Köhlers tale i Berlin etter at han ble valgt (MP3) tekst
Forgjenger: Johannes Rau |
Tysklands president (2004–)
|
Etterfølger: - |
Forgjenger: Michel Camdessus |
Sjef for Det internasjonale pengefondet |
Etterfølger: Rodrigo de Rato |
Forgjenger: Jacques de Larosiere |
President for Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling |
Etterfølger: Jean Lemierre |