Herman Bang
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herman Bang (født 1857 på Als i det daværende hertugdømme Slesvig, død 1912 i Ogden City, Utah, USA) var en dansk forfatter.
Innhold |
[rediger] Biografi
Far til Herman Bang var prest, og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø som han seinere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til seinere i flere romaner .
Etter at mora var død i tuberkulose flytta familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en djup depresjon. Herman kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studenteksamen flytta han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er åra hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus.
Hermans store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark.
Ved sida av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlinga, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtida.
Bang prøvde seg seinere som skuespiller, blant annet som Osvald i Gjengangere, men publikum og kritikere var ikke nådige mot det de oppfatta som en maniert og overdreven spillestil. Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka Ti Aar. Han hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredender i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted.
Han følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varieteteater. Bang har også skrevet ei reisebok fra Norge. I Paris arbeidde han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens dramatikk på scenen. Han ble sjuk og døde under en foredragsturne i USA, på reise mellom Chicago og San Fransisco.
Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sjukehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av mora som han var sterkt knytta til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virka inn på helsa hans.
[rediger] Skjønnlitterært forfatterskap
Debutromanen Haabløse Slægter er tung av sjølopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig prega av naturalistisk determinisme.
Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlinga Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter.
Romanen Stuk kom i , og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det.
Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinna som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver.
Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bange måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904.
Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen.
[rediger] Bibliografi
[rediger] Romaner
- Haabløse Slægter (1880)
- Fædra (1883)
- Stuk (1887)
- Tine (1888)
- Ludvigsbakke (1896)
- Det hvide Hus (1898)
- Det graa Hus (1901)
- Sommerglæder (1902)
- Mikaël (1904)
- De uden Fædreland (1906)
[rediger] Noveller
- Præster (1881)
- Excentriske Noveller (1885)
- Stille Eksistenser (1886)
- Under Aaget (1890)
- Les quatre diables (seinere De fire djævle) (1890)
- Ved Vejen (1898)
- Ravnene (1902)
- En dejlig Dag (1904)
- Sælsomme Fortællinger (1907)
[rediger] Skuespill
- Hverdagskampe og Du og Jeg (1879)
- Herhjemme og derude (1881)
- Inden fire Vægge (1881)
- Graaveir (1881)
- Ellen Urne (etter romanen Fædra) (1885)
- To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør (1891)
[rediger] Dikt
- Digte (1889)
[rediger] Sakprosa
- Realisme og Realister (1879)
- Ti Aar. Erindringer og Hændelser (1891)
- Teatret (1892)
- Rundt i Norge. Skildringer og Billeder (1892)
- Masker og Mennesker (1910)
- Josef Kainz (1910)
[rediger] Ekstern henvisning
[rediger] Kilder
- Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap (2001)
