Henry Beaufort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Henry Beaufort (født ca. 1374, død 1447) var en av Den katolske kirkes kardinaler og rikskansler i England i tre perioder.

Han var andre sønn av John of Gaunt og hans elskerinne, senere hustru, Katherine Swynford. Han ble født i Anjou omkring 1374, og ble utdannet med tanke på en kirkelig karriere. I 1397 ble Henry og hans tre brødre legitimisert av parlamentet, etter at foreldrene hadde giftet seg, men fikk ikke arverett til tronen. I 1398 ble han biskop av Lincoln.

Beauforts halvbror Henry Bolingbroke avsatte Rikard II og ble kronet som Henrik IV i 1399. I 1403 utnevnte han Beaufort til rikskansler. Allerede neste år sa han fra seg den stillingen da han ble biskop av Winchester; han ble sittende til 1405.

Fra 1411 til 1413 var Beaufort i unåde hos kongen fordi han hadde stått på Harry of Monmouth side i en politisk konflikt mellom kongen og prinsen av Wales.

Fra 1410 hadde prinsen sammen med Henry og Thomas Beaufort hatt nesten full kontroll i riket. Da Henrik IV døde og prinsen ble kronet som Henrik V, ble Beaufort igjen utnevnt til rikskansler. Han frasa seg igjen stillingen i 1417.

Pave Martin V ønsket å utnevne Beaufort til kardinal, men Henrik V nektet ham å akseptere utnevnelsen. I 1422 døde Henrik V, kort tid etter at han hadde blitt arving til den franske tronen ved å gifte seg med den franske kongens datter. Deres sønn ble kronet som Henrik VI.

Beaufort var en av flere regenter, og i 1424 ble han for tredje gang rikskansler, men i 1426 måtte han gå av på grunn av disputter med kongens andre onkler.

Han ble tilslutt utnevnt til kardinal, og i 1427 ble han pavelig legat for Tyskland, Ungarn og Böhmen. Han fortsatte å være aktiv i engelsk politikk i mange år, og klarte alltid å komme seg ut av fellene de andre, mektige rådgiverne rundt kongen la for ham.

Han døde 11. april 1447, og ble gravlagt i Winchesterkatedralen.