Grytviken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grytviken ligger på øya Sør-Georgia i det sørlige Atlanterhavet. Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for hans selskap Compañía Argentina de Pesca (Argentinas fiskekompani). Grytviken ble satt opp med til dels argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Grytviken ble raskt en stor suksess og i den første fangstsessongen slaktet man 195 hvaler.
Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større en hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Grytviken ble forlatt i 1966. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
Det ligger en forskningsstasjon ikke så langt fra Grytviken i King Edward Point.
Den permanente befolkningen i Grytviken utgjør i dag to personer.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Etableringen av Grytviken
Grytviken ble grunnlagt 16. november 1904 av den norske kapteinen Carl Anton Larsen som en hvalstasjon for hans selskap Compañía Argentina de Pesca (Argentinas fiskekompani). Landstasjonen var den første på Sør-Georgia og i Antarktis over hodet. Grytviken ble satt opp med til dels argentinsk kapital, på britisk jord, med norske materialer og norsk ekspertise. Hele samfunnet og selskapet ble sterkt preget av personer fra Vestfold. Grytviken ble raskt en stor suksess. Stedet lå godt skjermet og hadde rikelig tilgang på ferskvann og i den første fangstsessongen slaktet man 195 hvaler.
Etableringen på Sør-Georgia førte til diplomatiske forviklinger som endte med at Storbritannia gjorde krav på øya, og kom til å regulere fangsten der gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser. Britene la også eksportavgift på hvaloljen. Da Larsen etablerte seg i Grytviken, visste han ikke at det chilenske selskapet South Georgia Exploration Co. Ltd. allerede hadde leid hele øya med tanke på sauehold og mineraldrift. Men øya var lite egnet til slik virksomhet, og selskapet reforhandlet sin kontrakt og fikk en ny for 21 år fra 1906. Den omfattet ikke Pescas område, og skulle for øvrig heller ikke være eksklusiv, men lisensenes antall i tillegg til Pescas skulle ikke overstige seks. Det chilenske selskapet maktet ikke å oppfylle forpliktelsen til å drive hvalfangst, og i 1908 ble lisensen solgt til Bryde & Dahls Hvalfangerselskap i Sandefjord. Det er med bakgrunn i dette dokument at det gjennom årene kun ble fanget til syv steder på øya: Grytviken, Strømnes, Husvik, Leith, New Fortuna Bay (senere kalt Ocean Harbour), Prince Olav Harbour og Godthul.
Første sesong var Pescas utbytte 20% av aksjekapitalen. Over 80% av fangsten var knølhval. Frem til 1912 var knølhvalen det viktigste byttedyret, men allerede fra 1916 var den av helt underordnet betydning, og fra 1926 til 1939 ble det ved øya bare tatt 360 knølhval av totalt 34.000 hval.
I rekordsessongen 1930 - 1931 var det 6500 nordmenn ute på hvalfangst. Disse var spredd på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier. Tilsammen ble det i denne sessongen produsert 2 316 962 fat olje, som innbrakte ca 150 millioner kroner til Norge.
[rediger] Ernest Shackleton dør i Grytviken
Grytviken er sterkt koblet til Ernest Henry Shackletons liv. Her fikk han hjelp etter sin mislykkede ekspedisjon, Imperial Trans-Antarctic Expedition, til øya Elephant Island hvor hans båt Endurance ble innstengt av pakkis. Shackleton ligger gravlagt på kirkegården i Grytviken etter at han døde til sjøs av hjerteattak i 1922 på en senere ekspedisjon.
[rediger] Kirkelivet i Grytviken
Sjømannspresten Ivar Welle, som er stasjonert i Buenos Aires, besøker hvalfangststasjonene på Sør-Georgia i 1910 som den første presten på øya. I aprilnummeret av bladet Bud og Hilsen skriver han:
- De lever her i årevis uten noget hjem…jeg ønsker inderlig til Gud at der kunde bli gjort noget for disse.
To år senere reiser Kristen Løken til Grytviken, ansatt som prest og foredragsholder. Pesca, A/S Condor og A/S Ocean betaler lønnsutgiftene. Mot slutten av året (24. november) legges grunnsteinen ned for kirken i Grytviken, og et år etterpå står den prefabrikerte kirken ferdig, og blir innviet 1. juledag 1913.
I årene som kommer er det hyppige utskiftninger av prestene, mye på grunn av ensomhet og øyas avsidesliggende belligenhet. Det er for det meste teologistudenter som tar jobben som øyas prest. I 1925 ønsker Den norske Hvalfangerforeningen er mer permanent ordning og gir presten Fredrik Knudsen tilbudet om jobben og at hans forlovede i Norge gjerne må bli med. Knudsen takker ned til tilbudet:
- Sør-Georgia er intet sted for damer og aller minst for en prestefrue.
Fra starten i 1912 har hvalfangstselskapene bekostet alle kostnader knyttet til kirken, men selskapene ønsker ikke lengre å fortsette med ordningen og Den norske Sjømannsmisjonen overtar i 1928. Tre år senere er hele hvalfangstnæringen i dyp krise og hele prestegjerningen på øya blir avviklet. På 1950-tallet etableres det en diakontjeneste og langfredag 1960 avholdes den siste offisielle norske gudstjenesten i Grytviken kirke.
Kirken forfaller i årene som går, men blir på slutten av 1990-tallet pusset opp da kirken anses som et viktig norsk kulturminne. Fungerende biskop i Tunsberg bispedømme, Magne Storeli, gjenvigsler kirken i Grytviken 16. januar 1999.
[rediger] Nedleggelse av Grytviken
Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Beskatningen av hvalbestanden var større en hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Stasjonen var, med unntak av sesongen 1962-63, i kontinuerlig fangst til den ble stengt i desember 1964. Grytviken ble forlatt for godt av hvalfangsselskapene i 1966. Rester etter hvalfangsten med hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
[rediger] Falklandskrigen
Under Falklandskrigen ble Grytviken okkupert av Argentiske styrker i begynnelsen av april 1982. Dette ble etterfulgt av en kort kamp med britiske styrker. Den britiske marinen, SAS og SBS tok tilbake bebyggelsen tre uker etter uten at et skudd ble avfyrt.
[rediger] Grytviken i dag
Grytviken bærer i dag preg av tidens tann. De forlatte hvalfangstbåtene "Petrel", "Dias" og "Albatros" ligger halvt nedsunket ved kaia. Produksjonsanlegg, kontorer og bolighus er falleferdige. Det samme er demningen oppe i fjellet, som var leverandør av vann til verdens sydligste kraftstasjon. Alt ble forlatt i den tro at man skulle komme tilbake. Det eneste som er vedlikeholdt av de gamle bygningene er kirken.
Britene har frem til 2004 brukt ca. 50 millioner kroner på å rydde opp etter de norske hvalfangerne i Grytviken. Fjerning av asbest, olje i tanker og i jordsmonn samt forsterket falleferdige bygninger.
Området brukes i dag til vitenskapelig forskning underlagt British Antarctic Survey. Forskningsstatsjonen har også et politisk formål, da det bidrar til å opprettholde britisk krav på suverenitet over øya. Argentina krever fortsatt suverenitet over øya og anser øya som argentinsk.
[rediger] Turisme
Grytviken er i dag et populært stopp for cruiseturister som skal besøke Antarktis. 4 000 turister besøker årlig den forlatte hvalfangststasjonen.
Grytvikens severdigheter:
- Kirka og som kom til øya prefabrikert fra Norge, og ble innviet i julen 1913.
- Gravstedet til Ernest Henry Shackleton
Grytviken har i tillegg et museum og en souvernirbutikk, som blir betjent av Grytvikens to beboere.
[rediger] Litteratur
- Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken: Fangst, tro og dristighet på Syd Georgia. ISBN 8247601095
- Tom Schandy: Syd Georgia: Kongenes øy. ISBN 8292069100
- Arild Pettersen: Syd Georgia: Eventyrernes øy. ISBN 8279110151
- Dag Bakka jr.:Hvalfangsten: Eventyret tar slutt. ISBN 8290528248
- Erling Bystrøm: Et år på Syd-Georgia (1944)
- R.K. Headland, The Island of South Georgia, Cambridge University Press, 1984
