Gradering (klatring)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I fjellklatring og andre relaterte klatregrener gis ruter ofte en «grad» som gir en indikasjon på hvor vanskelig (,og i noen graderingssystemer også hvor farlig) ruten er å klatre. Forskjellige former for klatring og forskjellige nasjoner/områder har forskjellige graderingssystemer.
Det er flere faktorer som bidrar til gradering av en klatrerute er: teknisk vanskelighet til enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, og hvor vanskelig det er å sikre klatreren. Forskjellige graderingssystemer vektlegger disse faktorene på forskjellig måte, så overføring fra et graderingssytem til et annet er ikke alltid mulig.
Innhold |
[rediger] Teknisk klatring
Teknisk klatring bruker gradene A0 til A5 avhengig av terrengets bratthet og påliteligheten til sikringsplasseringene. En rute gradert A0 har tett med gode plasseringer, mens en rute med grad A5 typisk har lange partier med sikringer som er upålitelige eller ikke tåler mer en kroppsvekten.
[rediger] Buldring
For buldring finnes det flere graderingsystemer. Se gradering (buldring).
[rediger] Friklatring
Det finnes mange forskjellige graderingssystemer for friklatring, ofte avhengig av land:
[rediger] Fransk graderingssystem
Det franskegraderingssystemet tar for seg vanskeligheten til ruta som en helhet, og vektlegger vanskeligheten til bevegelsene og klatrelengden. Dette skiller seg ut fra de fleste graderingssystemene som graderer en rute etter det vanskeligste partiet (eller enkeltflytt). Gradene er numeriske, og starter fra 1 (veldig lett) og øker med vanskelighetsgraden. Hver numerisk grad kan deles inn ved å legge til en bokstav (a, b, eller c), for eksempel 2, 4, 4b, 6a og 7c. Et valgfritt + eller − kan brukes for ytterligere indikasjon av vanskelighet. Mange europeiske land bruke graderingssystemer med lignende grader, men ikke nødvendigvis sammenfallende vanskelighetsgrad.
[rediger] Ewbanksystemet
Ewbanksystemet, brukt i Australia, New Zealand, og Sør-Afrika, ble utviklet i miden av 1960-årene av John Ewbank. (Ewbank utviklet også et M-system for teknisk klatring.) Det numeriske Ewbanksystemet starter på 1, som en kan (iallefall teoretisk) spasere opp, og øker med vanskelighetsgraden. I 2004 var 34 høyeste grad.
Opprinnelig var Ewbanksystemet tenkt å gradere det hardeste individuelle forflytningen på ruten, men vanlig praksis nå er å se på helhetlig opplevelse av ruten, og gradering i moderne klatreførere i Australia og New Zealand gjør ikke noe forsøk på å skille mellom forskjellige vanskeligheter – lengde, utsatthet, teknisk vanskelighet og sikring. Derfor kan dårlig sikrede- og vedvarende ruter bli gradert 17 selv om ingen enkeltflytt er hardere enn f.eks. 14, mens en annen rute med gode sikringer og hvilepunkter, men med noen flytt som har vanskelighetsgrad rundt 19 eller 20 kan få helheltig gradering 17. Fellesnevneren er at man, for å lede begge rutene, trenger et visst ferdighetsnivå.
[rediger] Yosemite Decimal System
Yosemite Decimal System har sin opprinnelse i USA og spredte seg raskt til Canada og resten av Amerika.
Systemet består av fem kategorier. Kategori 1 er gange; kategori 2 til 4 er økende grader av bratt klatring, mens kategori 5 er vanlig, sikret friklatring med standplass- og mellomforankringer. Den opprinnelige hensikten var å la klassene fininndeles med desimaler, slik at en rute gradert 4.5 ville svare til klyving midt mellom klasse 4 og klasse 5, og slik at 5.10 ville svare til de hardeste klippeklatrerutene. Stadig økende klatreteknisk nivå har imidlertid gjort at ruter som ble gradert til 5.10 på 1960-tallet nå ligger langt under toppnivået vanskelighetsmessig. I stedet for å nedgradere gamle ruter hver gang nivået ble hevet, ble desimalsystemet i klasse 5 gjort om ved å følge på med nye grader i toppen, slik at 5.10 nå følges av 5.11, 5.12 og så videre. I tillegg ble bokstaver lagt til de nye gradene for å få en finere inndeling. Grader fra 5.10 og oppover kan nå underinndeles ved å legge til bokstavene a (lettest), b, c eller d (hardest), men forskjellen mellom hver bokstavgrad skal være den samme som forskjellen mellom tallgrader under 5.10. Eksempelvis skal det være like vanskelig å gå opp fra en rute gradert til 5.12a til en som er gradert 5.12b som å gå opp fra en 5.7 til en 5.8.
I 2004 ligger de vanskeligste klipperutene som er klatret på grad 5.15a.
Yosemitesystemet tar bare hensyn til de bevegelsestekniske vanskelighetene ved ruta, og ikke hvor lett eller vanskelig det er å sikre. Noen klatreførere legger til egne koder for å angi dette, for eksempel:
- G - Gode, solide sikringsmuligheter hele vegen
- PG - Relativt godt sikret, noen få partier med dårlige eller ingen muligheter
- R - Lange utklatringer, noen sikringsmuligheter kan være svært langt fra hverandre
- X - Ingen sikringsmuligheter, svært farlig.
