Forbundsfellekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Forbundsfellekrigen (engelsk Social War, av latin: Socii som betyr alliert, forbundsfelle) var en krig mellom den romerske republikk og de allierte forbundsstatene(byene) i Italia. Krigen varte mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr..

Krigen ble delvis forårsaket av mordet på Marcus Livius Drusus den yngre. Hans reformer ville ha gitt de romerske allierte romersk borgerskap, noe som hadde ført dem lengre inn på den politiske banen i Roma, i all hovesak utenrikspolitikk. Etter at Drusus ble drept ble flesteparten av hans reformer erklært for ugyldige. Dette førte til frustrasjon blant Romas allierte, og førte til slutt til at de allierte seg mot republikken.

Roma kuttet ned det militære opprøret ved å gi borgerskap til alle som bodde i Italia, sør for elven Po. De siste to årene av krigen brukte de på å slå ned de statene som fremdeles var i opprør. Lucius Cornelius Sulla sto frem som en utmerket kommandant i denne krigen. Uansett, opprøret var svært effektivt, og til slutt måtte Roma gi alle allierte romersk borgerskap.

Det var ikke alltid like lett å utnytte sin stemmerett for de romerske borgerne som bodde utenfor bymurene, for stemmingen måtte skje i Roma. Dette løste kanditatene, etter 88, med å betale reiseutgiftene til Roma for sin støttespillere, slik at de kunne stemme.

Denne romerskrelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.