Falsifikasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Falsifikasjon (av latin falsus = «feil») betegner i vitenskapsteorien et motbevis. Hvis man klarer å bevise en påstands feilaktighet, sies denne å være falsifisert.

I nomotetiske vitenskaper spiller falsifikasjon en viktigere rolle enn verifikasjon (bevis). Dette kommer av at én eneste observasjon kan være nok for å falsifisere en hypotese. Derimot vil man aldri kunne verifisere en hypotese, uansett hvor mange observasjoner som støtter den. Betydningen av falsifikasjon for vitenskapelig fremskritt ble fremhevet av vitenskapsfilosofen Karl Popper. Forskningsmetoden som bygger på hans innsikter, kalles falsifikasjonisme eller den hypotetisk-deduktive metode.

Popper var imidlertid tydelig på at heller ikke falsifikasjon kan sies å være endelig. En hypoteses falsifikasjon kan ha bygget på en feilaktig tolkning av observasjoner eller på urikte hjelpehypoteser (eller uriktig bakgrunnskunnskap). Sånn sett er altså ikke falsifisert ensbetydende med feil: Falsifikasjon er en sosiologisk hendelse, noe et forskersamfunn blir enig om – muligens på feilaktig grunnlag. Feilhet gjelder derimot selve hypotesen, men kan ikke vites med sikkerhet.